Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord være

Vi kan være sammen!

I vinter har vi vært med journalist Nils Erik Kvamme på en interessant vandring gjennom nesten hele pleie- og omsorgsektoren i Larvik. Han har lagt igjen noen tankekors etter seg!
Blant annet ansvarsfordeling vedrørende omsorg, pleie og ikke minst TRYGGHET for våre kjære.
Jeg våger påstanden om at vi, deres ektefeller, er en soleklar Nr.1 til å lette litt på sløret, og skape Trygghet for den vi er glad i.
Vi tilhører den gjengen, som ønsker å være sammen og klare oss selv, lengst og best mulig.
FOR Å FÅ TIL DETTE MÅ VI ERKJENNE AT VI TRENGER HJELP! Vi trenger kunnskap om sykdommen og egen situasjon.
Kjærasta’ mi’ kan plutselig spørre meg: “Hvilket forhold har du og jeg?” Da utgjør ballasten fra Pårørendeskolen forskjellen mellom blind panikk og det å kunne sette meg ned foran henne, ta henne i hånda og si: “Nå er det litt over 40 år siden du prøvde å narre meg til å si JA til præsten bare en gang.”
Etter et par gjentagelser spruter latteren; hun husker, and she’s on her way back.

PÅRØRENDESKOLEN FOR DEMENS er skapt av særdeles kvalifiserte ildsjeler, som deler sin kunnskap og erfaring med oss pårørende. På et lettfattelig språk gis vi innblikk, og en del forståelse for våre kjæres situasjon og verden. Matnyttig lærdom om hvordan å Samhandle med den vi er glad i, og pårørende for. Etter hvert blir Skolen som et ANKERFESTE.
(Selvfølgelig er temaene mange fler, og Skolen går over 4 – 6 kvelder.)

Våre barn er Nr.2. Men…det bør være en annen type omsorg. De kan ramle innom når de har lyst og får tid.
De bør IKKE forplikte seg. De skal ha sitt eget liv, og trenger energien til egne ektefeller/samboere, barn, venner og arbeid.
Pårørendeskolen vil også være en god investering for voksne barn. Lærdommene vil føre til at de ikke lenger behøver å kjenne så sterkt at: “Jeg syns jeg holder på å miste mamma.” I stedet vil de bli i stand til, trygt, å kunne forklare våre barnebarn om hvordan det egentlig er med Mormor.
Jeg vet at det er mange voksne barn, som tar seg av både en og to foreldre, også i Larvik.
Det er ofte tyst fra dem. Det er ikke sjelden at de ikke orker mer, men de gjør det de føler at de må, og mere til, allikevel.
Jeg tør ikke uttale meg om deres situasjon; til det har jeg altfor dyp respekt for dere. Det gjør sårt i brystet å tenke på dere. Dere burde ikke hatt det sånn.

Et annet tankekors fra journalisten Kvamme er et brutalt spørsmål, som han lar henge i luften:
“Hvis det overhodet finnes mennesker som søker mot omsorgsyrkene lenger da?”
Vi hadde ønsket at Kvamme hadde avsluttet vandringen med et dypdykk, gjerne under cover, i de tauses verden; tilværelsen til dem vi har gitt navnet: Engler på akkord for Mormor på anbud.
Blant de som kniver om plassene i å gi best omsorg og Trygghet til kona’ mi’, må jeg nok vike førsteplassen til engler på akkord.
Gjennom den daglige kontakten vi har med hjemmesykepleien, mottar vi mer Omsorg enn pkt.nr.2 og 3 i Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere tilsier.
De oppdrar også mannen til kona’ mi’, nennsomt, til fagmessig å ivareta min utvalgtes behov.
Da det var krise, og jeg dælja’ på trygghetsalarmen, sto det brått to blå og hvitkledde skikkelser med oppbrettede armer i gangen. “Nå kan vi ta over!” sa de.
Etter å ha lært å stole på dem over tid, er den daglige kontakten blitt som en LIVLINE for oss.

MEN HVA MED DEM? For å kunne gi bort Trygghet må en være trygg selv!
Disse omsorgsenglene har valgt sitt yrke fordi de ønsker å arbeide med og for medmennesker. De blir lei seg når de ikke får tid til å gi den trygge omsorgen, som de ønsker å gi, fordi at de stadig må være hos nestemann på lista for flere minutter siden.
Utbrenthet ble et stuerent uttrykk for flere år siden, da robuste personer hoppet av karusellen, og fortalte om konsekvensene av å brenne lyset i begge ender.
Hvor lenge vil engler på akkord orke å gå på akkord med seg selv?
LØFTER om flere hender er gitt, på lik linje med frie midler, men de er fortsatt LØFTER.
LØFTER er også blitt høytidlig proklamèrt om Valgfrihet for oss; frie valg.
Men hvilken valgfrihet har vi når hyllene vi ønsker å velge fra, står tomme.
Et minimum for de som opererer i frontlinjen hver dag, burde være en trygg, fast ansatt stilling hvor de opparbeider pensjonspoeng til det blir deres tur, og en raus lønn, som matcher den trauste rausheten de kommer til oss med.

Kan vi fortsette å stå med rett rygg og løftet hode, være litt stolte over at vi sparer det offentlige for en del lapper?
Vi forsøker å gjøre det vi ønsker mest, nemlig å ta vare på oss selv og hverandre!
MIDLENE til å klare det ligger der, men ANKERFESTET må synliggjøres, og LIVLINA må oppgraderes.

Odd-Rune