Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord stoltenberg

Politisk lederskap

Ved flere anledninger har medarbeidere i Jens Stoltenberg sitt nærvær sådd tvil om Stoltenberg sine lederegenskaper som statsminister. Tvilen syns i aller høyeste grad berettiget. Han har ledet en flertallsregjering i åtte år uten synlige forbedringer på de fleste områder:

Investeringer i forskning, utdanning og innovasjon skranter. Skolene har ikke hatt særlig framgang. Helsekøene vokser. Mange gamle dopes fortsatt ned i offentlige institusjoner. Vesentlig infrastruktur henger og slenger. Påvirkning på internasjonalt miljøarbeid preges av statlig dobbelmoral: Regjeringen snakker veldig høyt om utslippsreduksjoner av co2. Samtidig er vi en av verdens største nettoeksportører av olje og gass, de verste årsaker til miljøforstyrrelser. Aps venstreside har sammen med Sp og SV fått for stort handlingsrom, også i utenrikspolitikken. SV fikk lovfestet barnehageplass til alle, og brukte over tjue milliarder på det. Å lovfeste retten til sykehjemsplass for gamle og syke på samme måte er man ikke i nærheten av.

Manglende beredskap 22. juli er et ansvar mange tidligere regjeringer må ta. Mest ansvar faller likevel på Ap, partiets venstreside og norsk venstreside. Ressurser til politi-og militære innsatsstyrker og etterretning har ikke akkurat vært budsjettvinnere i årenes løp. En gummibåt og et politihelikopter på bakken med pilotene på ferie høres uskyldig ut. Men operativt utstyr og bemanning i luften og til vanns kunne ha reddet liv den dagen. For ikke å snakke om hva et dysfunsjonelt operativt system i de fleste ledd betød i en kritisk fase.

Regjeringen Stoltenberg skulle meddelt sin avgang senest i de nærmeste dagene etter 22. juli. Det hadde vist politisk og moralsk lederskap.

Det siste åtte årene har gått med til å vedlikeholde trepartisamarbeidet. Det har heller ikke Jens Stoltenberg lykkes med. Nå sliter han med å redde stumpene. De tre partiene vandrer ikke akkurat arm i arm for tiden. Sosialisme til venstre for Ap har velgerne fått nok av. Det forstår jo Stoltenberg nå, men burde forstått det før han tok SV og Sp inn i varmen. Selv ikke millionene fra LO redder de rødgrønne denne gangen.

Jens Stoltenberg er en av Europas største ledere, sier Jonas Gahr Støre til VG. Vel, det skal jo ikke mye til EUs vaklende økonomiske, sosiale og politiske situasjon tatt i betraktning – og et Norge der de største klumpene flyter øverst i et hav av olje. Gahr Støre kan jo takke sin gamle kompis for sin politiske karriere. Etter at han ble helseminister har Jonas Gahr Støre vist seg som en middelmådig politiker: Prat, prat, prat.

Einar Gerhardsen snur seg i grava.

Stoltenberg hadde ansvaret

Statsminister Jens Stoltenberg sloss for sitt politiske liv og ettermæle. Prosessen startet den 23. juli 2011. Da forsto statsministeren og hans rådgivere at ansvarsbegrepet kom til å stå sentralt. Man måtte velge mellom to onder: Meddele Regjeringens avgang. Det ville umiddelbart ødelegge Stoltenbergs nasjonale og internasjonale anseelse: Statsministeren som innrømmet ansvaret for at nasjonale og lokale sikkerhetsopplegg ikke fungerte, og slik førte til ødeleggelsene av regjeringskvartalet, drapene der og massemordet på Utøya.

På den annen side; holde seg i båten, ro og håpe på at den bar. Rosetog og kjærlighetsbudskap og aldri mer, aldri mer. Slik hamlet Stoltenberg seg gjennom den første tiden etter terroranslaget. Statsmannskunst og handlekraft, men i realiteten et velredigert pliktløp det ville ha tilkommet enhver politisk leder av et demokrati å utøve i en slik situasjon.

Stoltenberg var selvsagt klar over at en frittstående kommisjon måtte settes til verket. Det ville svekke statsministeren mindre enn om kommisjonene ble regjeringsoppnevnt. Han visste samtidig at undersøkelser ville avdekke egen, departementers og andre institusjoners roller på godt og vondt. Beslutningsvegring som sterkt hadde bidratt til omfanget av tragedien. Antakelig ble strategien lagt allerede da av statsministeren og han rådgivere: Innrøm ansvaret, men gå ikke av. Få andre reelle syndebukker frem slik at du reduserer lyset mot deg selv. Vann ut. Se så folket i øynene og si at du er mann for å rette opp alle feilene fra i går.

Roser og kjærlighetssanger og en anstendig rettssak med tilpasset dom hadde virket. I dag innrømmet statsministeren for åpen mikrofon at 22. juli 2011 var hans ansvar. Uten at stemmen dirret et sekund beklaget han og forsikret oss med malmrøst, at han også tok ansvaret for å trygge oss mot ny terror. Det kunne Stoltenberg trygt gjøre ettersom folket i meningsmålinger allerede hadde frikjent han. Strategien hadde lyktes perfekt.

De neste rundene kommer til å stå i Stortingets kontroll-og konstitusjonskomité. Høyres Erna Solberg satte fingeren på de aller ømmeste punktene i dagens kommentar til redegjørelsene fra Regjeringen: Problemstillingen er ikke hva man tenker å gjøre med omfattende svikt avdekket i kjølvannet av 22. juli. Poenget er hva man ikke gjorde før det tidspunktet. Her viste Solberg særlig til PSTs advarsler til Regjeringen i 2007 om at det var minst femti prosent sjanse for terroranslag mot Norge innen tre til fem år. Da Stoltenberg repliserte Solberg, framsto han for første gang under sin forsvarstale som presset. Manus og virkelighet stemte ikke helt overens.

Stoltenberg klamrer seg til en maktposisjon han ikke maktet å fylle da det mest krevdes. Overlever han rundene i kontrollkomiteen? Det kommer an på. Mellom annet hvor hårfint skyldfordeling mellom syndebukker balanseres og aksepteres, om regjeringen på noe punkt har feilinformert Stortinget og nye meningsmålinger ettersom saken ruller videre. Tidligere regimers håndtering av kritikkverdige forhold som kommisjonen nådeløst avdekket, teller med. Uansett kleber tragedien og manglende ansvarstaking før den 22. juli 2011 i all framtid ved statsminister Jens Stoltenberg.