Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord mat

Lutefisk - mat eller elskovskunst?

Tja, men er det noen som kjenner smaksforskjeller på skrei og torsk? Neppe! Riktignok fins det genetiske avvik, men kan noen ved ettertanke eller med munnen full av stridens eple hevde å ha merket forskjellen? Dynket med juleøl og akevitt eller uten disse kulinariske smakstilsetninger?

Fortsatt neppe!

Likevel hevder dagligvaren nå rett før jul at det må være forskjell. Lutefisk av skrei fra fiskedisken er mye dyrere enn torsk pakket i plast. For ikke å snakke om frossen torsk! Og det selv om en dreven lofotværing eller andre trutna kystbeboere ikke greier å kjenne den aller minste smaksforskjell!

Disse slimklumpene hevdes å være Norges mest beryktede rett i Verden. Noen har sikkert erfaringer om akkurat det. Men så er det altså avgrunner mellom kokekunst og ernæringslære, må vite. Akkurat som mellom elskovskunst og inseminasjon! Ikke sant? Lutefisk i folie rett fra stekeovnen hører så utvilsomt med til den første opplevelsen. Skjelvende og het framfor en på tallerkenen med alt tilbehør.

-Om da ikke andre har bedre oppskrifter…

Jordbruksoppgjøret er også et forbrukeroppgjør

Mens vi venter på dommen i jordbruksoppgjøret er vi i ferd med å få alle dyra ut på ny frisk eng. Gleden over grønt gress under beina er stor for både tobeinte og firbeinte. Samtidig foregår et spill ikke langt fra oss. Kan vi kalle det rett og slett et pyramidespill?

Lokalproduksjon, bærekraftig matproduksjon og matproduksjon på norske ressurser er noe som blir dårligere for hvert år forhandlingene er i gang. Som forbruker ville vi anbefale å sette deg inn i hva politikerne bruker dine skattepenger på. Forvaltninga er neppe slik du hadde trodd. Ønsker du at landbrukspolitikken generer mer at dyr går inne hele året, at norske dyr skal spise enda mindre fra beite og utmark og enda mer korn og soya fra andre siden av jorda? Med sterke endringer globalt, er det også uetisk å ikke produsere sin egen mat. Vi trenger ikke belaste det globale matfatet mer enn absolutt nødvendig. Det er et stort paradoks at Staten betaler milliarder for å la regnskogen stå, mens vi hugger til fordel for soya til matproduksjon på andre siden. Soya som skal til Norge for fiskeri og landbruk. Mens norsk ut og innmark råtner på rot. Hvert år forhandler faktisk faglaga ut ett par tusen bønder i spillet i Tigerstaden. Samtidig ser vi at effektiviseringa har blitt inneffektiv. Når en bonde skal overta små åkre langt unna sin egen gård, inngås kompromiss. Når det før var en skurtresker på hver gård, og nå en som 10 bønder skal dele, blir det kompromiss. Kompromissene betyr dårligere jord, mer brakking, mindre produksjon og mindre dyr på beite osv. På tross av effektivisering ingen annen gruppe har gjennomgått, har ikke bonden på de siste 30 åra forhandlingene har foregått, fått en krone i inntekstvekst. I snitt har inntekten ligget på 180.000 og ikke endret seg siden 1985. Paradokset til regjeringas politikk er at storgårder er faktisk enda mer tilskuddsavhengige, viser flere studier. Vi bønder ønsker oss heller ikke bare tilskudd. De fleste av oss ønsker at vi kan få inntekstvekst mest på pris i markedet. For når ministeren skåler over et “bra” oppgjør, må du vite at oppgjøret er kun for de som effektiserer i form av større maskiner for raksere arbeid, eller større kvoter, mer jord og enda større traktor osv. Står du standbye og velger vedlikehold og samme produksjon som sist får du ikke ei krone til vekst. For at en bonde skal øke inntekta, må i prinsippet en bonde legge ned.

Det er også store interessekonflikter i landbruket. Det betyr at faglaga aleine ikke lenger klarer jobben å fremme jordbruket slikt vi tror mange forbrukere ønsker. Vi trenger politisk press fra mange flere. Vi trenger sterke allianser.

Skal vi ha et jordbruk som ligger stadig nærmere nivåer andre land gjør, ja da undergraver vi alt vi er stolte av i Norge. Faren er at noen vil spørre hvorfor skal vi ha et landbruk, når andre klarer dette mye bedre. Utviklinga må reverseres, så vi er en av de beste i klassen. Framtidsutsiktene tilsier at et skikkelig landbruk, er et robust framtidsretta og fornybart landbruk vi må strekke oss etter. Ikke det som er utviklinga nå og det som regjeringa setter opp farten på.

Vi vil at det skal være et jordbruksoppgjør. Nå er det forhandlinger om bruk av stadig mindre jord. Derfor sier vi det også er et forbrukeroppgjør. Del teksten vår gjerne, det setter vi stor pris på. Enda større pris setter vi på at dere tar deres forbrukermakt og blir med i denne kampen. Den berører også deg. Fortell flest mulige om dette, skriv leserbrev, ta kontakt med politikerne. Stå sammen med bonden, og bli med ut i gatene hvis det trengs.

/Tore Jardar, styremedlem Vestfold Bonde og småbrukarlag

Gården min

Det første møtet mitt med Listhaug var at bærekraftprosjektet som ble startet i fjor høst for enhver pris ikke skulle fortsette. Det mest spennende prosjektet om kretsløpsjordbruk og fornybarlandbruket ble redusert til ingenting over natta. For planen hennes var et norsk jordbruk uten bruk av jord. Det var så mye billigere å hente soya fra Brasil istedet. Gården min er dessverre også for liten for hennes mal. Selv om vi jobber halve døgnet 7 dager i uken. Og det siste jeg ønsker meg er mer jord eller flere dyr. Og mangfoldet vi representerer skal ikke belønnes. Det skal heller satses på firstpricebønder som kan levere bulk på ressurser fra andre siden av jorda. Vi har en regjering som ikke ivaretar lokal verdiskaping og bruk av lokale ressurser. Vi har en regjering som blåser i klima og miljø. VI har en regjering som blåser i at vi vil få dårligere matsikkerhet. Vi har en regjering som blåser i et pressa globalt matfat. Vi har en regjering som blåser i om dyra skal stå inne eller komme ut på beite. Vi har en regjering som blåser i mangfoldet i din butikk.

Straka veien baklengs inn i framtida betaler vi milliarder for å bevare regnskogen. På motsatt side hugger vi regnskog for at norske dyr skal få mat. Mens norsk utmark råtner på rot. Mens jord brakkes. Mens kulturlandskapet forvitrer. Mens Listhaug regjerer… Det er skammelig. Det er total overkjøring av forbruker. For jeg kan garantere at dette er ikke en retning forbruker ønsker.

Tore Jardar S Wirgenes, styremedlem Vestfold bonde og småbrukarlag.

#fornybarlandbruket #landbrukspolitikk #listhaug #bondesolidaritet

Matproduksjon eller utbygging

I Larvik kommune bor det over 43.000 mennesker innen et 530 km2 stort område. Av dette er 77 km2 fulldyrka jordbruksareal (det er 15% av totalarealet i kommunen). Kommunens planer legger opp til en årlig befolkningsvekst på 1,5 prosent. Med denne veksttakten vil folketallet mer enn dobles hvert 50 år.
Les mer…

Mat, jordbruk og sikkerhet – Det haster

Sikkerhet for norsk befolkning mht nok mat er et svært alvorlig tema. I disse dager har erfarne fagfolk sannsynliggjort at for et stort kornfylke som Østfold blir avlingene dårlige. Det er satt en dato i Østfold for når det blir krise i kornproduksjonen, mht at en ikke får sådd kornet, til den 15. juni.
Ca 50 % av arealet er fremdeles usådd og for flere er krisen et faktum, bl.a. fordi de ikke får tak i såkorn som har kortere veksttid en for eksempel hvete.
I dag kom det over store deler av Østlandet (har omkring 60 % av norsk korn produksjon! Se tabell til sist.) omkring 10-20 millimeter nedbør litt avhengig av sted. Og på litt tyngre jordarter betyr det, om det ikke kommer mer nedbør, at produsentene kanskje kan så om 5-8 dager. Værprognosen fremover er ikke bra og høstværet mht varme og nedbør blir vi i år enda mer avhengige av.

Norge får inn til landet ca 12 båtlaster i året med soya som går til dyre kraftfôr. Matkorn importerer vi også – i 2012 omkring 80 % av behovet! Mat på lager har Norge ikke! Og sommeren er det tidspunktet på året da avlingen på lager fra høsten før er på det aller laveste! Og vi håper hvert år at høsten skal bli god og lagrene fulle. Men om det svikter nå igjen og evt i kombinasjon med hendelsene nedenfor – hva med tilgangen på import mat da?

Den kan henge i en tynn tråd – og da er vi forsiktig sagt ille ute. Russland etablerer seg nå enda tyngre i Syria, de skal ha kjørt ned 24 enheter med Iskander 9K720 cruise missiler for noen mnd siden og stilt dem opp langs yttergrensene inne i Syria bl.a. mot vestlige stridenheter i området. Iskander blir kalt en «gamechanger». S-300 et svært kraftige og effektive bakke- til luftraketter som nå er på vei fra Russland til Syria og kjennere av konflikten mer en antyder at Israel tenker å ta ut disse om de i landsettes i Syria – fordi de er så totalt farlige for forsvarsevnen til Israel. Russland, Syria, Iran, Hizbollah er nå tungt koordinert i sine handlinger – og man mener at russere eller iranere nå også aktivt er med på å tilrettelegge (ved Damaskus) for en svært farlig gass «uten lukt, røyk og den siver lydløst ut fra sine beholdere» i følge avisen Le Monde. Og bak har vi Kina som har store livsnødvendige interesser i Midtøsten, med en nettoimport på ca 6,12 millioner fat olje per dag – og har passert USA!
HVA skjer med verdens logistikk av mat om dette smeller for alvor? Hvordan vil kornproduserende eksportører tenke om det smeller – ta vare på seg selv og strupe eksporten? Kjøpesterke nasjoner er lite interessante da – da er det realverdiene som teller. Og Norge produserer kun 40 % av maten vi trenger og i 2013 antagelig en betydelig lavere prosent. I 2008 merket vi proteksjonismen mht korneksport som ble stoppet fra bl.a. Russland (for egen nasjonale sikkerhet i en knapphetssituasjon og de hadde bl.a. væpnede vakter på sine potetlagre!) i flere måneder!

Norge er langt inne i risikosonen og uten sikkerhetsnett. Tiltak som kan igangsettes i Norge over natta og med første prioritet:
Gjøre bestilling på den tonnasje av matkorn vi har lagerkapasitet til korrigert for det minste anslag vi forventer å høste i 2013.
Be bønder fylle opp sine gårdstanker med diesel og holde dem fylt.
Bestille sukker og salt til 12 mnd forbruk – det har vi nok lager fasiliteter til.

Dette er så enkelt som at Stortinget gjør et hastevedtak eller at regjeringen håndterer dette innenfor gjeldende lovverk og fullmakter.
Prislappen er forsvinnende liten i forhold til risikoen vi nå ser øke i raskt tempo. I tillegg rulleres slike matlagre og dermed er kostnaden liten.
22. juli lærte oss at vi ikke evnet å tenke beredskap – la oss gjøre det denne gangen! Forbrukerrådet som skal ivareta folk flest bør også ha en kraftig melding å gi i det offentlige rom om Storting og Regjering nå ikke handler!

Tabell:
Rapport fra ekspertgruppe – «Økt norsk kornproduksjon Utfordringer og tiltak» – 1.2.2013
Les tabell nederst i saken her: http://kommentar-avisa.no/Artikler-Startside/Hovedoppslag-2013/Mat,Jordbruk_-og_sikkerhet-Dethaster-30.05.2013.htm

Øps lederbom om toll. Hva er en nasjon uten matsikkerhet?

Norsk landbruk er en av de sektorene som har hatt en av de største omstillings  og effektiviseregimer vi kjenner til. Norske gårder er blitt forholdsvis store og grensa for at driften kan gjøres bærekraftig er nådd mange gårdsbruk.

Store bruk kan være en ulempe for matsikkerhet og ressursbruk. Og blir det virkelig rasjonelt ? Det er ofte de største produksjonene både i Norge og Europa som sliter viser statistikkene. Stort kan raskt bli det samme som urasjonelt. Man kan ikke sammeligne landbruk med mye av industriens regler. Størrelse er også et vidt begrep. Feks har Japan et ganske intensivt og industrielt landbruk – men de har i snitt minst 5 ganger mindre areal enn norske bønder. Samtidig veit vi , at jo større enheter, jo lavere matsikkerhet og jo mindre sikres kulturlandskapet. Landbruket er omstillet snart over evne, og effektiviseringa har gjort at bærekraftig utvikling  ikke lenger tilfredsstiller vårt ressursgrunnlag. 

En nasjon uten matsikkerhet, ja hva er det? Mat er og vil alltid være viktigere enn feks industri. Oppstår det internasjonale kriser er heller ikke import en selvfølge – og absolutt ikke etisk riktig, bare fordi vi kan by høyest.

At Sverige er vårt naboland byr selvfølgelig på en handelslekkasje som er uheldig – men vi kan ikke til enhver tid sammenligne våre priser med svenske. Da må vi gjøre det samme med feks vanlige norske sørvistjenester også. Vårt høye lønnsnivå er ikke bare enkelt. Handelslekkasjen er også heller en situasjon oppstått først og fremst pga norske høye norske avgifter på alkohol og tobakk – og ikke minst for “turens skyld” som de fleste sier. 

Staten subsidierer forbrukerne og matindustrien, ikke bøndene. Bøndene trenger betydelige bedre rammer –  tollvernet og handlingsregelen må utnyttes enda bedre. Dette er lokal og global matsikkerhet. Slik står Norge bedre  rustet for framtidige utfordringer, og vi holder en forventet internasjonal standard etter FNs FAO anbefalinger. Bonden må få en større del av inntekta på solgt vare, ikke på tilskudd. Å ikke kunne utnytte handlingsregelen og tollvernet betyr i praksis en kontrollert nedleggelse av landbruket slik vi kjenner det. 

“Usolidarisk” seier sier øps leder og videresender hilsen fra Danmarks helseminister. Da må vi minne Øp og Danmark om at hele EUs handelssystem handler om å holde utenfor de som kan konkurrere med EUs marked. Også land som absolutt trenger økt vekst for å kunne heve seg ut av fattigdom, det bør handelsministeren forstå, som også representer SVs søsterparti.

Kall det gjerne en seier for SP – men vi ser det mer som en seier for matindustrien og forbrukerne. Slik at vi igjen kan utnytte norske ressurser uten å snylte på det globale matfatet, og kanskje starte arbeidet med å skape reell matsikkerhet. For hva er en nasjon uten skikkelig matsikkerhet? 

Landbrukspolitisk rådgiver for MDG  (Miljøpartiet de grønne), Tore Jardar S Wirgenes.

Ny minister, ny politikk!

Larviks neststørste næring er landbruket…her er en kronikk undertegnede har skrevet sammen med noen av Norges markerte landbrukspushere.

Noe av det siste Lars Peder Brekk gjorde før han gikk av som landbruksminister, var å holde tale for Bondelagets årsmøte på Lillehammer. Ifølge Brekk var det ”Drømmen om Hitra” og ”en tankegang inspirert av tidligere tiders studentdiskusjoner” som lå til grunn hos de som i dag kritiserer konsekvensene av dagens landbrukspolitikk.
 
I talen til bøndene fortsatte Brekk med at denne kritikken ikke reflekterer ”over at ungdom som kommer inn i næringa tar i bruk ny teknologi”, at ”markedet er en unevnt sak”, kritikken bygger på en oppfatning om at ”konkurranse ikke eksisterer og at ”importvernet ansees som uendelig”. Brekk spør videre, ”Og hvordan ser landbruket deres ut? Nei, det gir de ikke svar på? Hva koster dette landbruket? Nei, det er ikke mulig å vite”.
 
Istedenfor å ta kritikken av virkelighetsbeskrivelsen på alvor og delta i en saklig debatt om handlingsrom og landbrukspolitiske alternativer, valgte Brekk å følge rådene fra departementsråd Leif Forsell om å ”realitetsorientere bøndene”. Dette lot seg ikke gjøre. Avstanden til virkeligheten var så altfor stor.  Problemet for tidligere landbruksminister Brekk var ikke hans ordbruk og harselas med kritikerne. Hovedproblemet for Brekk, og resten av regjeringa, er ikke illojale kritikere, men at denne kritikken har stor støtte hos velgerne. Brekk måtte forlate landbruksdepartementet fordi han framførte tall og beskrivelser av situasjonen i jordbruket som de fleste ikke kjenner seg igjen i.
 
Først ble enhver kritikk av situasjonen i landbruket imøtegått med myndighetenes eget tallmateriale og virkelighetsbeskrivelser som viste fram suksessen. Det ble fortalt at bruksnedgangen avtok, at arealene ble holdt i hevd, at jordbruksinntektene og sjølforsyninga økte. Disse tallene er senere tilbakevist og problematisert i omfattende omfang, og landbruksmyndighetenes virkelighetsbeskrivelse og tallbruk vekker i dag liten tillit både i og utenfor jordbruket. Så ble kritikken mot dagens landbrukspolitikk imøtegått av landbruksmyndighetene med påstander om at dette ikke var relevant fordi det ikke ble pekt på alternativer. Alternativene til dagens landbrukspolitikk er i ettertid synliggjort gjennom å dokumentere handlingsrommet og påvise mulighetene på flere felt i landbrukspolitikken.
 
Mens politikerne tilsynelatende forsvarer det bestående, er det åpenbart for stadig flere at landet trenger en annen landbrukspolitikk. Dagens kurs gir ingen grunn til optimisme. Hovedutfordringen i dagens landbrukspolitiske debatt, er imidlertid at representantene for landbruksmyndighetene og deres forsvarere av landbrukspolitikken, ikke ønsker en saklig debatt om virkelighetssituasjonen i sektoren. De viser lite interesse for å beskrive, utvide og anvende handlingsrommet i landbrukspolitikken og landbruksmyndighetene med tilhørende i forskningsinstitutter har ofte en abstrakt og lite relevant tilnærming til fagligøkonomiske årsaksforhold i jordbruket.
 
Interessen for matproduksjon og landbrukspolitikk er voksende, både i og utenfor jordbruket. Debatten er nå mer relevant og fundamental enn på mange år. Det er derfor naivt å tro at kritikken mot landbrukspolitikken vil avta med skifte av landbruksminister. Det holder ikke med ny minister hvis politikken er i stor grad blir den samme som før.
 
Spørsmålet er hvordan den nye landbruksministeren Trygve Magnus Slagsvold Vedum, vil forholde seg til denne kritikken i fortsettelsen, og om han vil foreta nødvendige endringer i landbrukspolitikken. Hva mener Slagsvold Vedum om å anvende og utvide handlingsrommet i tollvernet? Om å øke inntektsgrunnlaget i sektoren ved å se på mulighetene for økt prisuttak? Om å endre produksjonsbalansen mellom import og eget ressursgrunnlag ved å endre prisforholdet mellom kraftfôr og gras? Om synet på bruksstruktur, produktivitetsvekst og bruk av offentlige investeringsmidler? Om eierskap og det framvoksende selskapsjordbruket?
 
Analysene, tallmateriale og alternativene er på plass for å få til endringer i landbrukspolitikken og i matproduksjonen som både er nødvendige og realistiske for å nå de politiske målsettingene med fellesskapets støtte til denne sektoren. Dette fordrer en bred og grunnleggende debatt om hva vi vil med norsk matproduksjon. Den nyslåtte landbruksministeren oppfordres til å ta situasjonen i jordbruket på dypeste alvor, gjennom å bidra til å løfte denne debatten.
 
 
Kronikken er skrevet av:
Håkon Erdal, Voss
Tore Jardar j. Wirgenes, Larvik
Therese Rudi, Ringebu
Vegard Vigdenes, Stjørdal
Georg Smedsland, Audnedal