Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord de

Ambassadør Ditleffs gate

Jeg har i dag fått vite at kommunen ønsker å navngi en liten gatestump i Hovedbyen, hvor Sverres gate 1A, 1B og 1C ligger. Jeg har tidligere skrevet en artikkel hvor jeg ber Larvik om å hedre én av sine største helter, ambassadør Niels Christian Ditleff, mannen bak “De hvite bussene”. Det som kanskje kan brukes som motargument, er at Ditleff muligens ikke bodde så lenge i Larvik. For meg er du alltid knyttet til den byen du er født i, uansett når eller hvor du reiste bort. Jeg retter derfor en forespørsel til byens myndigheter om å vurdere dette navneforslaget: “Ambassadør Ditleffs gate”. Et alternativt forslag er “Arne Nordheims gate”, men byen hedret jo ham med å la ham bli æresborger. Nordheim ble født i et hus i samme strøk: Olavs gate 3 (sanert).

Mannen bak de hvite bussene

Mange tror at det var den svenske grev Folke Bernadotte som var mannen bak de hvite bussene under den andre verdenskrig, men det er ikke riktig. Det var diplomaten Niels Christian Ditleff, født i Larvik, som sto for dette, i begynnelsen uten å ha den norske regjeringen i London i ryggen. Ditleffs arbeid ble skildret i den norske fjernsynsserien “De hvite bussene”, hvor Ditleff ble gestaltet av Wilfred Breistrand.

Larvik liker å hedre sine verdige bysbarn, som Magnus Andersen, Oscar Wisting, Arne Nordheim, Ingvar Ambjørnsen, Richard Herrmann og Thor Heyerdahl. Hvorfor er det ingen oppmerksomhet rundt Ditleff? Ikke en gate, ikke en statue, ikke noe på Larvik Museum? Men det er fortsatt en sjanse til å hedre denne hedersmannen.

Jeg vet dessverre ikke hvor lang tid han bodde i Larvik, men han er i hvert fall født her.

Radikalisering – hva er det? Hvordan motvirkes den?

Radikal kommer fra det latinske ordet radix som betyr ‘rot’ eller til opphavet. De fleste vil da forstå at den opprinnelige mening med det å være radikal er å ha en «rot» for sin mening altså et fundament. Og der svikter det igjen for flere som bruker ordet fundamentalist som et negativt ord.
Les mer…

Prestinne til Kvelde?

Kvelde er en gammel misjonsbygd med en rik misjonshistorie. Og en har nok også hatt mange gode prester som kristenfolket gjerne hørte, selv om de holdt sin egen struktur og bedehusliv godt ved like. Dette på bakgrunn av opplevelser fra presteskap og embetsverk.

Nå, når ”kirka” er glidd ut i verdslighet, ser en hvor viktig det er å ha lekfolkets bedehusstruktur ”som kan være med kirken, men ikke under den.” Nå er tiden overmoden til å holde seg vekk fra denne kirken og arbeide på bedehuset og noen steder i landet er husmøter eneste alternativ. En tilsatt prestinne er bare et av de siste signaler på at man er i fall utfor stupet. Det er så alvorlig at i vårt naboland Danmark (menighetsrådet i Mejdal sokn i Viborg stift) averterte de i januar etter en troende prest. I Norge er ikke situasjonen mye annerledes og også lekfolket sprer mange steder hedenskapet utover med bruk av kvinnelige predikanter. Og det er mer reglen en unntaket at menighetene, både i kirke og bedehus, gjemmer vekk De 10 Bud som skulle vekke sjelen til syndserkjennelse og åpne muligheten for å ta i mot Nåden i Kristus, altså Nåden i Jesu død på Golgata som gav oss synenes forlatelse i Jesus Kristus og Han alene. Så brutalt er det å gjemme talen om synden (De 10 Bud), det kan lukke mennesker ute fra Himmelen!

Bibelen, Guds Ord, har allerede på sine første blader en klar struktur mht hvilke arbeidsoppgaver mannen og manninnen (mann og kvinne) har og er pålagt. Denne tjenestedelingen er begrunnet ned i Syndefallet, der Eva først falt i synd og så Adam. På Jesu tid var de godt kjent med kvinnelige prester i ulike kulturer, men Jesus (garantisten for likeverd ikke likestilling) selv valgte seg ut menn som apostler og kvinnene bekledde andre oppgaver – oppgaver som man også var helt avhengige av. Vi ser også i Ny Testamente (bl.a. i 1. Timoteus 2, 8-15) at begrunnelsen for denne tjenestedelingen var grunnfestet i Syndefallets realitet og den påfølgende Guds innstiftelse av ulike oppgaver for menn og kvinner. Og når kvinner skal bli lik menn og menn lik kvinner kollapser et samfunn og både kvinner, menn og barn lider!

I 1961 – da Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 13. mars 1961 ordinerte Norges første prestinne, Ingrid Bjerkås – var det seks biskoper – to tredjedeler av det samlede bispekollegiet – som nektet å forholde seg til ordinasjonen. Og de erklærte at ”vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på”.

Med lover om fosterdrap, likestilling og fram til dagens nye ekteskapslov m.m.m. går det en blodrød opprørstråd primært mot Far i himmelen – men som forplanter seg mot far og autoriteter inn i hjem, menighet og samfunn. Vi går fra et patriarkat (fars styre/ansvar) til et matriarkat (morssamfunn).

Hvorfor kaster man i kirken Guds Ord på dør og fører menigheten på avveie, med denne retningen av feminismen som sparker inn døren til Guds Ord og dermed Ordet til omvendelse og Salighet? For det står skrevet: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr. 13, 8)

Så kan vi kanskje oppsummere slik: Lekpredikanten Per Nordsletten traff en gang biskop Laache og sa: ««Det er so ille,» sa Nordsletten, «at prestane våre ikkje forkynner Guds ord». «Ja, men kjære Nordsletten, vil De da si at våre prester ikke forkynner Guds ord»? «Ja, det har no biskopen mykje meire greie på enn e». Så forklarte Nordsletten seg nærmere. Prestenes forkynnelse av synd og nåde er mangelfull, sa han. De taler ikke ordet slik at man blir skyldig for Guds dom. Derfor blir forkynnelsen av nåden ikke etter Guds ord. De blander sammen litt lov og evangelium, og så preker de menighetsmessig, som det kalles. Alle i kirken skal være kristne. Og dette er vel ikke å tale som Guds ord, mente Nordsletten. Biskopen måtte gi ham rett i at det i det store og hele var slik.» (L&E Nr. 5-08)

Gurvika også viktig for de som sliter psykisk!

De som lever sammen med mennesker som sliter psykisk vet hvor viktig fysisk aktivitet er for psykisk syke. For dem vil nedstegning av bassenget i Gurvika være en tragedie. Særlig om vinteren når det trenges mest!
-

Gurvika er ikke bare viktig for de som er fysisk funksjonshemmet, men like meget for de som sliter psykisk.
Ikke bare på grunn av velværefølelse og sosial kontakt, men som fysisk trening og kunne gis mulighet til å få løsnet opp i stive muskler og ledd som mange med psykiske plager sliter med.
Bade i oppvarmet basseng er viktig for de fleste menneskers velbefinnende ikke minst de som sliter psykisk. Personer som bruker mye og sterke medisiner har problemer med å trene på land.
I Gurvika med oppvarmet saltvann stiller det hele seg annerledes. Gurvika er et grunt basseng hvor det er trygt å bade, saltvannet gir oppdrift som letter treningsarbeidet.

Før kommunen skjærer ned foreslåtte kroner 200.000,- håper jeg politikerne og Larvik kommunes administrasjon ikke gjør et vedtak som fører til et dramatisk resultat som mulig nedstegning av bassenget i vinterhalvåret. Da trenges det mest!

Det er kanskje rimeligere å forebygge, enn å måtte betale for sykehusopphold innen psykiatri til kroner 8000,- pr. døgn på DPS i Larvik, eller kroner 11.000,- pr døgn på sentralsykehuset i Tønsberg!
Det er viktig å holde de i gang som sliter med psykiske plager.

Kanskje er det firmaer der ute som kan sponse stiftelsen Gurvika? Hvis det går så galt at Gurvika ikke får de kommunale midlene de håper på å få.

"jeg vil ikke være politiker"

Samtidig som vi er kvitt et parti i byen vår, dukker et nytt opp. Spørsmålet om behovet for enda et parti er absolutt legitimt.

Selv har jeg overhodet ikke lyst til å bli politiker – utfordringene står i kø, Larvik har sakket akterut. Økonomien har nådd bunnnivå og alle har fått med seg hva som har skjedd i ordførerpartiet. Valgflesk blir det lite av. Hvem vil stille på liste med et slikt utgangspunkt? Et annet dillemma er at når man velger og tar parti – blir man også stemplet. Samfunnet har en mening om deg, fordi du tar en standpunkt! Fordi man plutselig har en bakgrunn. Man mister muligheten til å stå på nøytral grunn og særlig mene noe. Kanskje noen også slutter å ta kontakt, ja fordi spørsmålet var rett, men historien bak ble feil. Som politiker har man mye å tape, men lite å vinne. All ære til våre politikere! De fortjener absolutt ros. Jeg tror ikke dette er noe for meg.

Hvordan velger man egentlig parti? Selv har jeg vært innom flere partier og fløyer og sett utallige valgkamper. På lokalnivå var jeg vitne til et par debatter i 2007. Alle partiene var like. Alle like hyggelige og blide. Alle var enige. Alle hadde samme problemer. Selvfølgelig var det profilforskjeller. Et parti ville ha eiendomskatt, andre ikke. Vi vet godt forskjellene på riksplan. Men å stemme i Larvik ble vanskelig,tross systematisk gjennomgang av lister og valgsaker.

Jeg er mannen i gata. Jeg er folk flest. Gjennomsnittlig dum, gjennomsnitllig smart. Hvor hører jeg hjemme!? Etter ha vært innmeldt i tre forskjellige partier før gav jeg opp. Skal man godta partiet der man føler seg litt hjemme? Holder det? Det er lett å forstå at 40% av befolkninga ikke gidder å stemme, å stemme er vanskelig! Kanskje vi skal være takknemlig for at folk heller blir hjemme valgdagen. Valg er viktig – man kaster ikke bort en stemme i siste lita. Men er det likehetene eller ulikhetene som er det vanskelige valget?

Partiene våre har dype og grunne røtter, ofte heldigvis basert på en fornuftig ideologi. Og alle har en agenda. Vi kaller dem bygdeparti, relligionsparti, kapitalparti eller barnehageparti. Men jeg vil ikke ha det stempelet. Rød eller blå, liberal eller konservativ. Jeg vil ikke være politiker! La meg være meg, og la meg være samfunnsegasjert uten bås eller stempel.

Sist sommer, via en reklame om kuer av alle ting, dukker De Grønne opp. Helt fra ingenting, i grunn var saken likegyldig. Men som particrasher måtte jeg se hva dette mikropartiet var. Jeg visste jo om Eva Joly og miljø og alt det der – thats it. Men brikkene falt overraskende lett på plass. Dette var nytt og noe helt anneledes enn andre partier. Jeg tok bussen til Oslo på første sammenkomst. Det er ikke ofte det skjer, men det føltes raskt som en viktig brikke i mitt eget lille puslespill.

Hva traff spikeren? Hvorfor appelerte dette så sterkt? Partiet kan fort forveksles med en organisasjon. Det er morderne – det er ingen leder, men en kvinnelig og mannlig talsperson. Det er flat stuktur. Det er stort rom for meninger. Det frie ord og frie handlnger, men miljøgrunnlaget setter premissene. Bærekraftig utvikling, grønn økonomi, solidaritet til alle mennesker. Naturen og dyras kår i første rekke. På ganske så liten tid har vår vakre store klode blitt mye mindre og global. Det forventes mer, og det respekteres mer. Og vi blir alle heldigvis ansvarliggjort. Små partier er viktig for et skikkelig demokrati. Men har mange av de gamle partiene gjort sitt? Er deres dager talte? De grønne, eller Miljøpartiet de grønne (valgfritt) er en helt ny arena for samfunnsegasjement. Miljøkampen er vår tids største utfordringer sier mektige ledere og verdens forskere (men ingenting blir gjort!). Noen er skeptiske, men føre-var prinsippet må komme i første rekke. Poenget er at vi er enige om de store sakene. Sakene for framtida, for nye generasjoner. Veien er ikke gått opp, men vi vet retningen! De hverdagslige konfliktene må vi løse i felleskap. Skole, helse og eldreomsorg er tunge saker som vi må klare å løse sammen. Men har vi ikke orden rundt oss, så blir disse sakene raskt ute av kurs. Har kommunen dårlig økonomisk innsikt, eller får vi for lite inn i kassa?

Klima og miljøkampen er et grunnlag vi er enige om. Vi er kanskje ikke enige om hvor viktig klimasaken er, men at den ikke må forbigås er udiskutabelt. Samtidig er vi partiet for det gode liv, et medmenneskelig samfunn, et kulturelt samfunn med yrende byliv. Partiet skal være partiet for organisasjonene. Miljøorganisasjoner og dyrevernsorgansiasjoner skal vi lytte til, sammen med forskningsmiljøet – og vi skal være deres talerør. Det skal være kort vei fra grasrota og opp. De store spørsmåla må ned på lokalnivå. De grønne former en politikk for livsglede.

Jeg fant et parti fri for gammel historie, fri for sære agendaer. Et parti med søsterpartier i de fleste land. Partiet for folk flest- by og land hand i hand. En helt ny modell for demokrati. Et microparti vel og merke. Det er forøvrig Sveriges tredje største parti, og det har stor fremgang på verdensbasis. Men det er nå De grønne skal få gjennombruddet i Norge. Tida er inne. Er feilen med dagens partier at de ikke setter krav til velgeren? Mdg setter høye krav til sine velgere. Dette er ikke idealistparti, men en plattform for rasjonelle, bærekraftige løsninger – for nå og framtida. Hva heter det? Man høster som man sår. Jeg vil ikke være politiker, misforstå meg rett, jeg vil gjerne representere et grønnere samfunn for Larvik.

Tenk stort – stem grønt. For livsglede;)

Hva er rettferdig fordeling av skattebyrdene?

Lars Egeland SV, skriver om “Rettferdig fordeling” i Østlands-Posten torsdag 7. oktober 2010. Av artikkelen fremgår det at hans syn på hva som er rettferdig fordeling, ikke bare er svært autoritært, men dessverre også høyst kritikkverdig.
Les mer…