Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord næringsliv

La Wassilioff satse!

Å drive innenfor reiselivsbransjen i Norge er ikke lett. Selv om Stavern med sin unike beliggenhet har et fortrinn fremfor andre destinasjoner i Norge, må vi huske at sesongen er kort. Når lokale næringsdrivende innenfor reiselivssektoren ønsker å satse, gjør derfor vi politikere klokt i å lytte med et åpent sinn.

I et typisk turistområde som Stavern er det vanskelig å skape aktivitet som varer året rundt, også utenfor de typiske turistperiodene. For at man skal få til slik aktivitet, er man helt avhengig av å få mest mulig ut av det lukerative markedet i sommermånedene. Vi har i Larvik mange næringsdrivende som er flinke til å utnytte dette markedet, og derfor har vi en av Vestfolds flotteste dagligvarebutikker på Søndersrød, og ett av Vestfolds beste bakerier i Nevlunghavn. Hvorfor skal ikke Stavern kunne få et av Vestfolds flotteste hoteller i Wassilioff?

I over 170 år har Wassilioff spilt en avgjørende rolle i Staverns reiseliv. Høyre ønsker at hotellet også i fremtiden skal blomstre, og tiltrekke seg nye turister til kommunen. Da må vi gi hotellet de rammebetingelsene det trenger for å kunne utvikle seg.

Kronprinstomta i Stavern er fin slik den er i dag. Den knytter Stavern by sammen med sjøfronten, og er populær både for turister og fastboende om sommeren. Det er imidlertid min overbevisning at en restaurant på en del av dette området ytterligere ville styrke dets attraktivitet. Jeg noterer meg rådmannen også hadde denne innstillingen inn mot planutvalgets møte tidligere denne uken. Der skjedde imidlertid det forunderlige at partiene på venstresiden – som trofast følger rådmannens innstilling ved nær sagt enhver anledning der rådmannen er kritisk eller negativ til utbygginger – avvek fra innstillingen. Da planutvalgets stemmer ble talt opp var det kun Høyre og Fremskrittspartiet som var udelt positive til Wassiloffs prosjekt.

Vi får håpe at flertallets negative innstilling ikke har skremt driverne av hotell Wassilioff fra å gå videre med sine planer. Til høsten er det valg – og kanskje valget vil gi et politisk flertall som er mer positive til utvikling i Stavern. Ett er i alle fall sikkert; om vi ønsker at hotell Wassilioff skal være navet i Staverns reiselivsnæring i fremtiden, må vi politikere gi hotellet de rammebetingelsene det trenger.

Sven Marius Utklev Gjeruldsen-Halle
Kommunestyrekandidat, Larvik Høyre

Næringslivets ansvar i Larvik

Et samlet kommunestyre har vedtatt både befolkningsvekst og kompetanseheving som hovedmål. ØP mener at dette er to parametere som det ikke er lett å vedta.
Vi mener tvert i mot at målene er svært enkle å vedta – det er gjennomføringen som er vrien. Det er også tvingende nødvendig å ha klare mål og skrevne for øyet om man skal få til en endring som kan øke tiltrekningskraften til Larvik kommune.

Disse hoved målene, vekst og kompetanse, er satt i full forståelse med næringslivet og farger alt vi gjør i kommunen. Skoleutbygging, Campus Larvik, arealplaner, endring i omsorgsplanene, kulturliv og, og, og – you name it!

Gruppeleder i Larvik Høyre, Gulla Løken, foreslår et tettere næringssamarbeid med Gleditsch som er Høyre-ordfører i Sandefjord for å få til et bedre næringssamarbeid. Jeg er ikke like overbevist som Høyre om at det er kommunen som skal ta pådriverrollen. Skal utspillet bli mer enn et slag i luften må næringslivet gå i bresjen for en styrket næringsregion.

De kan ikke forsette med å henge på gjerdet og heie på kommune og fylke uten at de selv er villig til å ta mesteparten av risikoen på egen kappe. Det offentlige skal gi gode og tydelige rammer for næringsutvikling, men innholdet og virkemidlene må styres av næringsinteressene selv. Her har de største aktørene flest muligheter og dermed stort ansvar for utviklingen videre.

Skal næringslivet i Larvik eller i Sandefjor vitaliseres skal vi absolutt legge til rette for en kommende suksess, men initiativet og gjennomføringen skal plasseres der det hører hjemme. Hos de næringsdrivende selv.

Pisa for politikere?

Nasjonale og lokale politikere stiller ofte krav til andre om kunnskap og om å prestere – ikke minst til skoleelever gjennom Pisa-undersøkelsene. Men hva med dem selv, har eksempelvis statsrådene tilstrekkelig kunnskap og vilje til å se konsekvensene av de tiltak de setter i verk, for eksempel når Regjeringen nå sier den vil legge til rette for maktspredning og økt privat eierskap i flere selskaper ved å redusere statens direkte eierskap?

For meg ligner dette mer på en gavepakke til rike personer som har gjemt bort 130 000 milliarder kroner (20 billioner dollar) i skatteparadis og til anonyme hedgefond, private oppkjøpsfond og andre finansielle aktører. Ifølge en Oxfam-rapport kontrollerer verdens 85 rikeste enkeltpersoner like mye rikdom som halve verdens befolkning.

Regjeringens melding til Stortinget – Meld. St. 27 (2013–2014) «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap» – omtaler statens direkte eierskap forvaltet av departementene og omfatter 55 selskaper der staten eier aksjer. Regjeringen vil også fremme forslag om fullmakter til å kunne redusere statens eierskap ned mot 34 prosent i Kongsberg Gruppen ASA og Telenor ASA.

Når det gjelder statens makt, så blir den norske stat bare en ”lilleputt” i forhold til de store multinasjonale selskapene. Bruttonasjonalproduktet (BNP) for Fastlands-Norge er et mål på verdiskapingen i Norge når inntektene fra oljevirksomheten og utenriks sjøfart holdes utenfor og er for 2013 beregnet til 2 320 milliarder kroner, eller knapt 0,4 billioner dollar.

I 2007 ble verdens samlede bruttoproduksjon verdsatt til 47 billioner dollar. Samme år solgte verdens 250 største selskaper for nærmere 15 billioner dollar til sammen, mer enn USAs og EUs brutto nasjonalprodukt på henholdsvis 13 og 14 billioner dollar. De 100 største selskapene solgte alene for nærmere 10 billioner dollar, og det samlede salget til de fem på toppen (Wal-Mart, ExxonMobil, Royal Dutch Shell, BP og General Motors) kom opp i nesten 1,5 billioner dollar – mer enn brutto nasjonalproduktet til alle land i verden, bortsett fra syv. ExxonMobil er større enn Saudi-Arabia, Wal-Mart kommer mellom Indonesia og Polen, og General Motors overgår Thailand. Mer enn 60% av all verdenshandel skjer mellom datterselskaper innen samme selskap.

I den tradisjonsrike rederinæringen, drevet i hundreår av langsiktige, personlige relasjoner mellom redere og banker, frykter man nå redere ”uten ansikt” (se Dagens Næringsliv 20.06.14). På rekordtid er anonyme hedgefond, private oppkjøpsfond og andre finansielle aktører blitt den største enkelt­investoren i shipping. De siste tre årene har private oppkjøpsfond investert 180 milliarder kroner i næringen, bare det California-baserte Oaktree Capital har alene satset 30 milliarder kroner. Det gjør oppkjøpsfondet til den største og viktigste enkeltaktøren i shipping. Det er masse penger som vil finne hurtig og god avkastning. Tilgangen på billig kapital har ført til en kraftig kontrahering av nye skip, bare i år skal det leveres skip for over 650 milliarder kroner. Men hvordan skal avkastningen sikres, ved å selge de mest lukrative deler av rederiet og unngå å investere i rederiets framtid?

Eier man over 50 prosent av stemmene i et selskap, kan man kontrollere styret, og fordi styret ansetter og avsetter daglig leder, kan man også bestemme hvem som er øverste leder. De fleste beslutninger på en generalforsamling vedtas med over 50 prosent av stemmene. Eier man bare 34 prosent, som er regjeringens mål for blant annet Telenor og Kongsberggruppen, kan si nei til vedtektsendringer og flytting av hovedkontoret, fusjoner, fisjoner, kapitalforhøyelse eller kapitalnedsettelse, men man kan ikke tvinge noe gjennom.

Politikere burde følge den politiske praksis som filosofen Karl Popper foreslår, kalt “trinnvis samfunnsteknikk”, som går ut på at det er urasjonelt å endre for mye av gangen. For vi kan ikke kontrollere alle resultatene av våre handlinger og det er usikkert om vi når våre mål. Uønskete konsekvenser kan inntreffe og de må vi så forsøke å eliminere eller modifisere. Derfor skal vi kun endre så mye, at vi har mulighet for å vurdere om vi når våre mål eller om konsekvensene er akseptable. Hvis ikke, skal det stadig være mulig å gjøre det ugjort.

Dette kan være ”Pisa-testen” for om politikerne klarer å prestere, i ovennevnte eksempel om man eksempelvis får den maktspredning man sier man vil oppnå. Økte private eierandeler oppnår man lett med så mye penger som nå ligger skjult i skatteparadisene, ofte mafiapenger med tilhørende brutale eiere.

Konkurransens pris

Det er rimelig at bedrifter og andre virksomheter i Larvik ønsker å bedre sin konkurranseevne mot tilsvarende virksomheter ellers i landet, og at Norge vil bedre sin konkurransekraft mot resten av Europa. Men når de europeiske lederne foreslår at “Europa i sin helhet” må bli mer konkurransedyktig i forhold til den øvrige verden, blir det mer problematisk. Og umulig ville det blitt om hele verden skulle bedre sin konkurranseevne – for hvem skulle man da gjøre det bedre i forhold til?

Næringslivet og andre (media/ØP?) som er opptatt av konkurransevilkår og andre rammebetingelser, burde trolig konsentrere seg mer om å få avklart hvor det finnes store unødvendige kostnader, slik en gruppe økonomer ved Universitetet i Lille har gjort. De har påvist hvordan ekstrakostnader på kapital har steget kraftig de senere år.

De skiller mellom kostnader til kapital og til finanser. Førstnevnte er de “reelle” økonomiske kostnader som er nødvendig for produksjonsinnsatsen, herunder kostnader for å dekke risiko ved lån og administrasjonskostnader for lånegiver. Disse kostnadene skal utgjør rundt 20 prosent av vesteuropeiske bedrifters årsproduksjon.

Men i tillegg kommer den finansielle kostnaden som omfatter ekstrautgifter i form av renter til utlånere og utbytte til aksjonærer (som krever høy avkastning) for investeringer i bedrifter utover den “reelle” kapitalkostnaden. Denne uproduktive kostnaden, som ikke kan begrunnes i noen utført økonomisk tjeneste, påfører nå varer og tjenester i Frankrike en unødvendig ekstrautgift på 50 prosent, eller hele 70 prosent beregnet i forhold til vanlige avskrivningskostnader. Tidligere (1961-81) var denne ekstrautgiften på knappe 15 prosent eller som i 1973-74 også negativ når inflasjonen telles med. Vi må vel kunne anta at det er noe tilsvarende i Norge og at mange virksomheter betaler deler av denne ekstrautgiften bla. gjennom husleien. Det burde opplagt være av interesse å få avklart dette.

Mange synes å dele troen på at konkurranse er bra, ja nærmest det eneste saliggjørende, på de fleste av livets ulike områder. Det skal eksempelvis fremme både effektivitet, produktivitet og nyskaping. Og det finnes sikkert eksempler på at så er tilfelle, men minst like mange for det motsatte. Vi vet imidlertid at ved en “fullkommen” konkurranse dekkes kun de faktiske kostnader, og at den ikke kan gi økonomisk overskudd til verken sparing eller investeringer i produktivitetsforbedringer og nyskapning.

Det sies sjelden noe konkret om i hvilken “gren” man skal konkurrere og etter hvilke “spilleregler”. De mest ekstreme vil faktisk ikke ha noen regler overhodet og vil både avregulere finansmarkeder og andre markeder. Det er i denne udefinerte “grenen”, uten “spilleregler”, at vi man skal konkurrere, uavhengig av hvilke ressurser eller “handicap” hver enkelt måtte stille med.

Det burde være åpenbart at i denne konkurransen seirer de mest ressurssterke og “smarte” som ikke er spesielt “plaget” av medfølelse eller godhet – og juks finnes ikke bare innen idretten. Og ser vi for oss at denne konkurransen egentlig er en slags form for cup hvor bare vinneren går videre til neste runde, blir det selvsagt ikke mange virksomheter igjen til slutt – og vi får monopoler. Hva om man i stedet for å skulle delta i slike konkurranser hvor kun de få kan vinne, bare kunne nøye seg med at alle drev litt daglig trening for å bli gradvis bedre?

Aller helst burde man forsøke å ta vare på hverandre i stedet for å konkurrere, slik at “ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide” som det står i Grunnloven (§ 110).

“Som vi kapitalister vet: Konkurranse er bra, men monopoler og karteller er bedre.” Det skrev Trygve Hegnar i PD 14.12.95 og han bør jo vite hva dette dreier seg om?

Fra ord til handling for nytt næringsliv

Debatten rundt møllene på Torstrand raser, og engasjementet er stort. Endelig har det kommet et fokus på å løfte næringslivet i Larvik – noe vi sårt trenger. Vi har mange dyktige næringslivsfolk i Larvik, men allikevel er Larvik blant landets dårligste næringslivskommuner.
Les mer…

Larviks næringsliv skal bli ledende i landet

En grunnleggende forutsetning for velferd og trivsel er et allsidig næringsliv som skaper verdier og som gir gode arbeidsplasser. Det er en hovedoppgave for kommunen å legge forholdene til rette både for eksisterende virksomheter så vel som nyetableringer.

Næringspolitikk er i økende grad både et regionalt og lokalt anliggende. I tillegg til å legge til rette for næringsvirksomhet gjennom lave gebyrer og avgifter, enklere søknads- og saksbehandlingsprosedyrer og velvillighet overfor næringsetablering, må vi i Larvik sammen med våre nabokommuner engasjere oss sterkere for å profilere oss som en attraktiv region. Snarere enn å snakke om en aktiv næringspolitikk, ønsker Høyre å legge til rette for et aktivt næringsliv, nye næringsklynger og skape flere og spennende arbeidsplasser innenfor ulike bransjer. Vi må tørre å tenke nytt, og lære av andre regioner som har lykkes. Larvik er et hav av muligheter, vi må bare sørge for å benytte oss av dem. Larvik må bli navet mellom Vestfold og Grenland, og gasellene skal innta Larvik!

Larvik har store arealer som er godt egnet for fremtidig næringsutvikling. Det finnes særlig mange muligheter langs for eksempel E18 og Elveveien. Her må vi tørre å satse helhetlig. Det er viktig at kommunen gir nye bedrifter muligheten til å etablere seg på gode og formålstjenelige arealer for å skape vekst i kommunen. Det er viktig at utbygging av næringsvirksomhet gjennomføres på en måte som tar hensyn til miljøet og etablerte bomiljøer. Vi må tenke mer helhetlig og la ad.hoc-etableringer hør fortiden til. Vi ser fremover i Larvik.

Handelsvirksomhet er en viktig del av Larviks næringsliv. Larvik Høyre ser det som viktig at denne sektoren får gode utviklingsmuligheter. Plasskrevende handel bør kunne etableres utenfor sentrum og langs E18, mens detaljhandelen utvikles i sentrum.

Larvik er mulighetenes kommune når det gjelder næringsliv, og vi må sette oss hårete mål. Larvik bør derfor bli blant landets 10 beste kommuner innen næringsvirksomhet.

Lene Westgaard-Halle
Leder, Larvik Høyre