Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for stikkord økonomi

Boplikt eller fundamentalisme

Hvis andre stater uten boplikt har tilsvarende landbruksproblemer som hos oss, burde det være åpenbart at det ikke er boplikten som er årsaken. Så hvis Regjeringen stiller like store krav til egen læring som de gjør til skoleelever, vil dens medlemmer unngå å fremtre som de fundamentalistiske ideologer vi nå dessverre ser for mange av.

Det kan for eksempel være at det er selve vårt økonomiske system som skaper problemene? Et system med fri flyt av kapital og konkurranse om en attraktiv lokalisering av næringslivet (om de mest bedriftsvennlige rammevilkårene), som økonomen Fritz C. Holte mener fører til et ”kappløp mot bunnen” med høy arbeidsledighet i mange land (som vi ser sør i Europa), skjev fordeling av inntekter og velferd, brutalisering av arbeidslivet, en økonomisk utvikling som ikke er økologisk bærekraftig, nedbygging av velferdsstaten (stadige krav om økonomisk innsparing og effektivisering) og følelsen av politisk avmakt (manglende interesse for å delta i politisk arbeid). Fritz C. Holte: ”Det alternative systemet” (2004).

Vi kan eksempelvis se til staten Montana som har det nest største landbruksarealet i USA, bare overgått av Texas. De store gårdsbrukene der som driver med storfe og kornproduksjon (hvete) har så lave driftsmarginer (inntektene står ikke i forhold til kostnadene) at de har store vansker med å kunne drive gårdsbrukene videre. Dette kan vi lese om i Jared Diamonds bok ”Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever” (2013). Også hans to andre bøker ”Våpen, pest & stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år” (2012) og ”Verden fram til i går. Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn” (2013), kan sterkt anbefales.

Montana, ved grensen til Canada, er på størrelse med Norge i areal, men har et folketallet på bare vel én million (vesentlig konservative som misliker statlige reguleringer). Den er inndelt i 56 fylker (counties). Mye av Montana er forholdsvis grisgrendt og staten har en av de laveste befolkningstetthetene i USA. Fjellkjeden Rocky Mountains går igjennom den vestre delen av staten med sin flotte natur, mens den østre delen domineres av høye og forholdsvis tørre sletter.

Ravalli er et av de fattigste fylkene i Montana, som igjen er nær den fattigste staten i hele USA. Mange av fylkets innbyggere må ha to eller tre jobber bare for å komme opp i en inntekt som ligger på USAs fattigdomsgrense.

I 1996 kjøpte en rik meglerhuseier den store gården Bitterroot Stock Farm og begynte å utvikle eiendommen til boliger for svært rike mennesker fra andre stater som ønsket seg sitt andre (eller tredje eller fjerde) hjem i den vakre Bitterrootdalen for å drive med fiske, jakt, ridning og golf et par ganger i året. Hele eiendommen er omgitt av gjerder og den er bare tilgjengelig for medlemmer og deres gjester. Klubbens medlemsavgift er på om lag én million kroner eller sju ganger gjennomsnittsinntekten til Ravallis innbyggere.

Mer enn noe annet åpnet Stock Farm folks øyne for hvor mye mer verdifull dalens jord var blitt i rekreasjonsøyemed enn for sin tradisjonelle bruk til å ale opp kyr eller dyrke epler. Eiendomsprisene i Bitterroot er nå 10 til 20 ganger høyere enn de var for et par tiår siden. Med slike priser er kostnadene ved lån langt større enn inntektsmulighetene ved å drive jordbruk. Småbruk kan derfor ikke utvide, og de selges i stedet til bruk for andre formål, som 20 måls store boligtomter til en million dollar stykket.

Den største gruppen innflyttere består av ”deltidspensjonister” eller førtidspensjonister i aldersgruppen 45-59, som lever av inntekter som er immune mot de store økonomiske problemene som er knyttet til Montanas nærmiljø.

Prisen en bonde får for melk og kjøtt i dag, er omtrent den samme som for 20 år siden, mens utgiftene til drivstoff, maskiner og kunstgjødsel osv. koster mer. Den minkende profittmarginen og økt konkurranse har gjort Bitterrootdalens mange hundre tidligere selvbergede smågårder ulønnsomme. Først oppdaget bøndene at de trengte ekstrainntekter utenfra for å overleve, og deretter måtte de gi opp gården fordi det krevde for mye kvelds- og helgearbeid i tillegg til ekstrajobbene.

Jared Diamond vil helt sikkert sette stor pris på om både vi og landbruksministeren tar nødvendig lærdom av hans eksempler slik at våre lokalsamfunn ikke går under men vil overleve videre.

Utfordring

Før i tida ble utfordringer tatt på alvor. En dask over kinnet med hansken var nok. Herrene skyndte seg hjem. Pusset sine pistoler. Utnevnte sekundanter. Stilte opp rygg mot rygg i grålysningen. Sekunder etter kunne en av dem ligge død på bakken. I alle fall alvorlig såret.

Om utfordringer er det sagt at det kommer alltid et øyeblikk, da du må handle på tross av din frykt. Hoppe ut i det ukjente. Men hva skjedde da rådmannen og politikere fikk vite at det var utfordringer knyttet til penger og storskole? La man sine hoder i bløt? Finslipte spørsmål? Hvor store kunne man tenke seg overskridelsene kunne bli? Vurderte økonomiske farer? Hadde man tatt seg vann over hodet når det gjaldt prangende storskoler? Til alt overmål helt i utakt med solid forskning?

Nei, man gikk hjem og la hodet på puta. Slumret inn. Ingen fare. Politisk død i neste soloppgang? Nei, vet du hva! Folk har for lengst vennet seg til at deres skattepenger årelates i offentlig byggevirksomhet. Tar du den, så tar du den. Det handler om fravær av ansvar. Glemt og gjemt ved neste valg. Det går jo litt skeis av og til, tenkte Gulla Løken. Men så gikk det nesten 100 millioner skeis. Altså. Da lurer man på hva som skal til for at ting kan mye skeis.

Bakrusen har meldt seg. ØP antyder at mange visste bedre lenge før. I alle fall burde de ansvarlige tatt utfordringen på alvor. Hansken var kastet. 100 millioner er masse penger for en lutfattig kommune. Er tiden på nytt inne til å sette tæring etter næring før Larvik igjen havner på rygg i robeklista en dag i grålysningen?

Skatt, ideologi og illusjoner

Da president Reagan tidlig på 1980-tallet innførte skattelette for de mest velhavende i USA, forsto de at folk kunne reagere fordi det nødvendigvis ville gå ut over viktige offentlige oppgaver. Derfor måtte man forsøke å finne forklaringer som folk ville godta.

I tillegg til å redusere marginalskatten på inntekt fra arbeid og kapital, bygde Reagans økonomiske politikk på ytterligere tre hovedpunkter: å redusere veksten i statens utgifter, å redusere statlig regulering av økonomien, og å redusere inflasjonen ved å kontrollere pengemengden. For Reagan var (velferds-) staten selve problemet og måtte derfor ”vingeklippes”.

Hovedforklaringen deres ble, slik professor Arthur Laffer hadde postulert, at en skattereduksjon ville føre til at statens samlede inntekter øke, ikke ble mindre. Laffer tok utgangspunkt i at hvis staten ikke pålegger folk å betale skatt, så får staten heller ingen inntekter; og hvis skatten utgjør hele inntekten til folk, ville de ikke bry seg med å skaffe seg noen inntekt, og staten får da heller ingen skatteinntekter. Et eller annet sted mellom disse to ytterpunktene mente han at statens samlede skatteinntekter ville være størst. Han tegnet en kurve på frihånd som viste at med økende skattesatser ville statsinntektene først stige, for deretter å falle. Han mente videre at skattesatsene i USA allerede lå høyere enn hva som ville gi mest skatt og følgelig ville en reduksjon i skatten gi staten høyere inntekter. En forklaring de rike grep begjærlig og få andre tydeligvis stilte få spørsmål ved, uten at forklaringen hans hadde noen rot i virkelighetens verden.

På lignende vis påstår tilbudssideøkonomene at ved å redusere marginalskatten på lønn og kapitalinntekter, vil arbeidsinnsats og sparing øke, og dermed også produksjonen. Dette skulle gi staten økte skatteinntekter og skatteletten ville således betale seg selv. Reagans budsjettsjef, David A Stockman, skrev imidlertid i ”Politikkens triumf” at tilbudssidens økonomi bare kunne gjennomføres hvis det ble foretatt store innskrenkninger av velferdsstaten, hvilket også var et mål for de konservative.

Slike illusjoner som at reduserte skattesatser vil gi økte statsinntekter, er viktige fordi de i stor grad former våre inntrykk som i sin tur gir retning til våre tanker, holdninger og handlinger, selv om illusjonene mangler ethvert vitenskapelig grunnlag. Illusjonene bør i tillegg inneholde en sosial unnskyldning for uhindret og uhemmet å strebe etter og besitte rikdom, som de hevdet ville ivareta viktige sosiale formål – for regner det på presten, så drypper det også litt på klokkeren. Man måtte også finne forklaringer som ikke skapte konflikter mellom de rike og de som bare er velstående. Dertil måtte man finne en unnskyldning for å unngå at det offentlige ble stilt til ansvar for de fattige og deres problemer. Derfor måtte de fattige på lett anskuelig vis fremstå som ansvarlige for sin egen skjebne. Mye av dette ivaretas ved en doktrine som tilsier at det offentlige ikke bør gripe inn, for eksempel ”laissez faire” , Adam Smiths ”the invisible hand of the market” eller markedets såkalte selvregulerende evne.

Med slike forestillinger og forklaringer ville man vinne, og vant, flertallet av velgerne og unngå at de tilfredse protesterte – og fortsatt får politikere og media være mer opptatt av de rikes problemer (formueskatt og inflasjon) enn av de fattiges.

Pisa for politikere?

Nasjonale og lokale politikere stiller ofte krav til andre om kunnskap og om å prestere – ikke minst til skoleelever gjennom Pisa-undersøkelsene. Men hva med dem selv, har eksempelvis statsrådene tilstrekkelig kunnskap og vilje til å se konsekvensene av de tiltak de setter i verk, for eksempel når Regjeringen nå sier den vil legge til rette for maktspredning og økt privat eierskap i flere selskaper ved å redusere statens direkte eierskap?

For meg ligner dette mer på en gavepakke til rike personer som har gjemt bort 130 000 milliarder kroner (20 billioner dollar) i skatteparadis og til anonyme hedgefond, private oppkjøpsfond og andre finansielle aktører. Ifølge en Oxfam-rapport kontrollerer verdens 85 rikeste enkeltpersoner like mye rikdom som halve verdens befolkning.

Regjeringens melding til Stortinget – Meld. St. 27 (2013–2014) «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap» – omtaler statens direkte eierskap forvaltet av departementene og omfatter 55 selskaper der staten eier aksjer. Regjeringen vil også fremme forslag om fullmakter til å kunne redusere statens eierskap ned mot 34 prosent i Kongsberg Gruppen ASA og Telenor ASA.

Når det gjelder statens makt, så blir den norske stat bare en ”lilleputt” i forhold til de store multinasjonale selskapene. Bruttonasjonalproduktet (BNP) for Fastlands-Norge er et mål på verdiskapingen i Norge når inntektene fra oljevirksomheten og utenriks sjøfart holdes utenfor og er for 2013 beregnet til 2 320 milliarder kroner, eller knapt 0,4 billioner dollar.

I 2007 ble verdens samlede bruttoproduksjon verdsatt til 47 billioner dollar. Samme år solgte verdens 250 største selskaper for nærmere 15 billioner dollar til sammen, mer enn USAs og EUs brutto nasjonalprodukt på henholdsvis 13 og 14 billioner dollar. De 100 største selskapene solgte alene for nærmere 10 billioner dollar, og det samlede salget til de fem på toppen (Wal-Mart, ExxonMobil, Royal Dutch Shell, BP og General Motors) kom opp i nesten 1,5 billioner dollar – mer enn brutto nasjonalproduktet til alle land i verden, bortsett fra syv. ExxonMobil er større enn Saudi-Arabia, Wal-Mart kommer mellom Indonesia og Polen, og General Motors overgår Thailand. Mer enn 60% av all verdenshandel skjer mellom datterselskaper innen samme selskap.

I den tradisjonsrike rederinæringen, drevet i hundreår av langsiktige, personlige relasjoner mellom redere og banker, frykter man nå redere ”uten ansikt” (se Dagens Næringsliv 20.06.14). På rekordtid er anonyme hedgefond, private oppkjøpsfond og andre finansielle aktører blitt den største enkelt­investoren i shipping. De siste tre årene har private oppkjøpsfond investert 180 milliarder kroner i næringen, bare det California-baserte Oaktree Capital har alene satset 30 milliarder kroner. Det gjør oppkjøpsfondet til den største og viktigste enkeltaktøren i shipping. Det er masse penger som vil finne hurtig og god avkastning. Tilgangen på billig kapital har ført til en kraftig kontrahering av nye skip, bare i år skal det leveres skip for over 650 milliarder kroner. Men hvordan skal avkastningen sikres, ved å selge de mest lukrative deler av rederiet og unngå å investere i rederiets framtid?

Eier man over 50 prosent av stemmene i et selskap, kan man kontrollere styret, og fordi styret ansetter og avsetter daglig leder, kan man også bestemme hvem som er øverste leder. De fleste beslutninger på en generalforsamling vedtas med over 50 prosent av stemmene. Eier man bare 34 prosent, som er regjeringens mål for blant annet Telenor og Kongsberggruppen, kan si nei til vedtektsendringer og flytting av hovedkontoret, fusjoner, fisjoner, kapitalforhøyelse eller kapitalnedsettelse, men man kan ikke tvinge noe gjennom.

Politikere burde følge den politiske praksis som filosofen Karl Popper foreslår, kalt “trinnvis samfunnsteknikk”, som går ut på at det er urasjonelt å endre for mye av gangen. For vi kan ikke kontrollere alle resultatene av våre handlinger og det er usikkert om vi når våre mål. Uønskete konsekvenser kan inntreffe og de må vi så forsøke å eliminere eller modifisere. Derfor skal vi kun endre så mye, at vi har mulighet for å vurdere om vi når våre mål eller om konsekvensene er akseptable. Hvis ikke, skal det stadig være mulig å gjøre det ugjort.

Dette kan være ”Pisa-testen” for om politikerne klarer å prestere, i ovennevnte eksempel om man eksempelvis får den maktspredning man sier man vil oppnå. Økte private eierandeler oppnår man lett med så mye penger som nå ligger skjult i skatteparadisene, ofte mafiapenger med tilhørende brutale eiere.

Matproduksjon eller utbygging

I Larvik kommune bor det over 43.000 mennesker innen et 530 km2 stort område. Av dette er 77 km2 fulldyrka jordbruksareal (det er 15% av totalarealet i kommunen). Kommunens planer legger opp til en årlig befolkningsvekst på 1,5 prosent. Med denne veksttakten vil folketallet mer enn dobles hvert 50 år.
Les mer…

Papirløs brevveksling

I regjeringen Stoltenbergs digitaliseringsprogram ”På nett med innbyggerne” (2012) hevdes det at alle innbyggere og bedrifter skal få en sikker digital postkasse hvor de kan ta i mot digital post fra staten. Digital kommunikasjon skal være hovedregelen i dialogen mellom offentlig sektor og næringslivet, og for de innbyggerne som ikke har reservert seg mot dette. Mye av informasjonen som sendes ut fra staten inneholder personopplysninger, og vanlig e-post er ikke sikker nok. Derfor er en såkalt digital postkasse en forutsetning for å kunne slutte med å skrive brev på papir. I den digitale postkassa skal brev med personlig og beskyttelsesverdig informasjon kunne oppbevares trygt og sikkert over tid.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) sier at digitalisering av post er effektivt og gir store besparelser; for offentlig sektor kan den bli på om lag fem milliarder kroner over ti år. Offentlig forvaltning sender minst 125 millioner brev i året, og betaler rundt 1 milliard kroner i porto (som er med på å opprettholde posttjenesten). Det koster staten visstnok 110 kroner å betjene et brev, mot tre kroner for en digital henvendelse.

Det sies imidlertid lite eller intet om hva dette vil koste brukerne av denne tjenesten. Mitt grove regnestykke forteller følgende – for den som ikke har en datamaskin fra før: Sier vi at en ny PC koster 5.000 kroner, en skriver 1.000 kroner og nødvendig programvare ytterligere 1000 kroner, og at alt dette må skiftes ut hvert femte år, så utgjør dette nærmere 1500 kroner i året – for kanskje bare å motta ett brev i året – selvangivelsen! Det blir nærmere 1,5 milliarder kroner for en million innbyggere. Det offentlige overfører dermed kostnadene på innbyggerne – som dermed får noe redusert skatt til å kjøpe datautstyr for? Dertil kommer all tidsbruken ved (livslang) dataopplæring, behov for datahjelp fra andre for at det i det hele tatt skal fungere, og mye frustrasjon. (Jonas Söderström har skrevet boka ”Jævla drittsystem!” om de mange, tungvinte datasystemer i arbeidslivet som knapt snakker sammen og stadig må oppdateres og oppgraderes, og som skaper mye oppgitthet.) Vi tvinges også til å godta de store leverandørenes dataavtaler med vilkår, som vi umulig kan forstå rekkevidden av. Ellers kan vi ikke bruke datautstyret. Og det synes staten er helt greit?

Det påstås videre at digital post skal være sikker. En ting er at datasystemene kan driftes slik at de fungerer kontinuerlig. En annen er hvordan berørte familiemedlemmer kan sikres tilgang til posten i den digitale postkassa når adressaten ikke selv er i stand til det på grunn av sykdom eller annet. Og en tredje er hvordan man kan unngå at posten blir registrert og lest av den amerikanske etterretningstjenesten NSA (National Security Agency), som Edward Snowden har gitt oss verdifull innsikt i. NSA ser nærmest alt hva vi foretar oss på internett og e-post – uten at våre sentrale myndigheter og de fleste politikere synes å ta dette særlig alvorlig.

Tenk tanken om at rådmannen i Larvik hadde krevd at de, noe tilsvarende NSA, skulle få lese all posten til/fra innbyggerne i kommunen. Paradoksalt nok ville folk flest da helt sikkert protestert høylytt, rådmannen ville blitt oppsagt og ingen politiker som hadde kjent til eller godkjent dette ville blitt gjenvalgt.

Den svenske utenriksminister Carl Bildt har nylig uttalt at: ”Det är inte amerikansk avlyssning jag fruktar, utan andra som mycket aggressivt använder avlyssning för att få fram information.” Men ingen virkelige demokratier vil oppfatte sine innbyggere og egne borgere som selve fienden og overvåke dem slik Snowden nå har gitt oss innblikk i. Kan vi likevel håpe på at den nye regjeringen vil ta de nødvendige grep?

Påskeøya og vi

Etter at de elve-tolv klanene på Påskeøya hadde konkurrert med hverandre i noen hundre år om å virke mest betydningsfulle, sto det til slutt bare ett tre igjen på øya. Denne kappestriden var en viktig rettesnor for aktiviteten, og hva kunne bedre ses som tegn på vellykkethet og makt enn å plassere store steinstatuer (moai) på eget landområde (antar jeg)? Det krevde riktig nok en enorm ressursinnsats, mange arbeidere måtte skaffes mat, og overbeskatning av de begrensede naturressursene førte til at man ikke klarte å brødfø alle.

Påskeøya hadde på den tida like lite kontakt og varebytte med omverden som vi på jordkloden har med andre planeter.

Når de skulle hugge ned det siste treet på Påskeøya tenkte de kanskje (som mange gjør nå) følgende:
1) Vi må veie miljø og ressursbevaring opp mot økonomi og arbeidsplasser.
2) Ny teknologi vil løse problemene. Vi vet imidlertid ikke hvordan, men ved å satse på kunnskap vil sikkert noen ”luringer” snart finne løsninger som verken skader miljø eller samfunn.
3) Miljøhensyn er en luksus som bare de mest velstående kan ta seg råd til.
4) Uansett hva som skjer på øya, vil menneskene få det godt i det hinsidige.

(Fritt etter Jared Diamond: ”Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever”. Spartacus, 2013, 550 sider).

Påskeøya er 164 km² stor (som Porsgrunn eller litt større enn Sandefjord) og 30 km lang på det lengste. Påskeøya var dekt av frodig palmeskog med gode muligheter til jakt og fiske da de første menneskene kom til øya omkring 900 e.Kr. Men da europeerne kom på 1700-tallet var skogen borte og jorden tørr og lite fruktbar. I løpet av noen hundre år hadde innbyggerne klart å tømme øya for alle ressurser. De utryddet all skog, høstet og utryddet alle plante- og dyrearter, selv om man visste at man var avhengig av dem for å overleve. Befolkningen antas å ha kommet opp i mer enn 10.000 innbyggere etter noen hundre år, men i 1877 bodde det bare 111 mennesker på øya, i dag bor det snaue 4.000 mennesker der. Palmeskogen ble hugget ned for å lage reisverk til de stadig større steinstatuene og til båt- og husbygging. Uten trær til å bygge båter av, kunne innbyggerne heller ikke lenger fiske og det førte til mangel på mat. Hungersnød og indre stridigheter ble resultatet, med innslag av kannibalisme. Befolkningstallet gikk nedover, europeiske ”oppdagere” på 1700-tallet bragte med seg sykdommer som tok livet av mange av de innfødte, og i 1862 ble to tusen solgt som slaver. Thor Heyerdahl var på Påskeøya 1955-56.

Ålands mange kommuner

Kommunesammenslåing er igjen blitt et tema i media, for det sies å være så lønnsomt. Men hvorfor ikke også se til Finland som blant annet er kjent for sine gode skoleresultater? Eksempelvis Åland, øygruppen mellom Finland og Sverige, det selvstyrte, demilitariserte landskapet i Finland. Åland består av over 6.500 øyer og hadde 28.007 innbyggere i 2010, økt til 28.355 i 2011. Hovedstaden Mariehamn har 40% av innbyggerne på Åland, men er den minste kommunen i landareal (11 km²). Størst i landareal er Saltvik kommune med sine 160 km² (som Porsgrunn) og minst i folketall er Sottunga kommune med 103 innbyggere.

Åland består av 16 kommuner, omtrent tilsvarende de gamle kirkesognene. Åland har unngått den kommunesammenslåingsprosessen som har gått gjennom hele Norden de siste 40-50 årene. Etter at bygdene Dalkarby, Hindersböle og Ytternäs ble overført fra Jomala til Mariehamn i 1961, har det, etter hva jeg kjenner til, ikke blitt gjort noe mer med kommuneinndelingen.

Det finnes følgende kommuner på Åland (folketall 2010 i parentes, 2011 uten parentes):
Bykommunen Mariehamn (10780) 11263. De 9 landkommunene: Jomala (3356) 4249; Finström (2441) 2527; Saltvik (1739) 1810; Lemland (1618) 1860; Hammarland (1381) 1526; Sund (Åland) (1013) 1032; Eckerö (926) 978; Geta (Åland) (457) 492; og Lumparland (381) 399. Dertil 6 skjærgårdskommuner: Föglö (589) 577; Brändö (526) 480; Vårdö (404) 449; Kumlinge (404) 361; Kökar (292) 249: og Sottunga (127) 103.

Åland har 23 “comprehensive schools” (grunnskoler?) med 1842 elever og 9 “upper stage schools” (videregående skoler?) med 998 elever (2011). Ni av skolene har både “comprehensive” og “upper stage” undervisning, totalt 2840 elever. Åland University of Applied Sciences hadde høsten 2011 totalt 508 studenter.

Det henvises stadig til økonomien når kommuner forslås slått sammen. Men kanskje er spørsmålet feil stilt, for sett at man finner ut at det lokale folkestyret ikke er lønnsomt?

Konkurransens pris

Det er rimelig at bedrifter og andre virksomheter i Larvik ønsker å bedre sin konkurranseevne mot tilsvarende virksomheter ellers i landet, og at Norge vil bedre sin konkurransekraft mot resten av Europa. Men når de europeiske lederne foreslår at “Europa i sin helhet” må bli mer konkurransedyktig i forhold til den øvrige verden, blir det mer problematisk. Og umulig ville det blitt om hele verden skulle bedre sin konkurranseevne – for hvem skulle man da gjøre det bedre i forhold til?

Næringslivet og andre (media/ØP?) som er opptatt av konkurransevilkår og andre rammebetingelser, burde trolig konsentrere seg mer om å få avklart hvor det finnes store unødvendige kostnader, slik en gruppe økonomer ved Universitetet i Lille har gjort. De har påvist hvordan ekstrakostnader på kapital har steget kraftig de senere år.

De skiller mellom kostnader til kapital og til finanser. Førstnevnte er de “reelle” økonomiske kostnader som er nødvendig for produksjonsinnsatsen, herunder kostnader for å dekke risiko ved lån og administrasjonskostnader for lånegiver. Disse kostnadene skal utgjør rundt 20 prosent av vesteuropeiske bedrifters årsproduksjon.

Men i tillegg kommer den finansielle kostnaden som omfatter ekstrautgifter i form av renter til utlånere og utbytte til aksjonærer (som krever høy avkastning) for investeringer i bedrifter utover den “reelle” kapitalkostnaden. Denne uproduktive kostnaden, som ikke kan begrunnes i noen utført økonomisk tjeneste, påfører nå varer og tjenester i Frankrike en unødvendig ekstrautgift på 50 prosent, eller hele 70 prosent beregnet i forhold til vanlige avskrivningskostnader. Tidligere (1961-81) var denne ekstrautgiften på knappe 15 prosent eller som i 1973-74 også negativ når inflasjonen telles med. Vi må vel kunne anta at det er noe tilsvarende i Norge og at mange virksomheter betaler deler av denne ekstrautgiften bla. gjennom husleien. Det burde opplagt være av interesse å få avklart dette.

Mange synes å dele troen på at konkurranse er bra, ja nærmest det eneste saliggjørende, på de fleste av livets ulike områder. Det skal eksempelvis fremme både effektivitet, produktivitet og nyskaping. Og det finnes sikkert eksempler på at så er tilfelle, men minst like mange for det motsatte. Vi vet imidlertid at ved en “fullkommen” konkurranse dekkes kun de faktiske kostnader, og at den ikke kan gi økonomisk overskudd til verken sparing eller investeringer i produktivitetsforbedringer og nyskapning.

Det sies sjelden noe konkret om i hvilken “gren” man skal konkurrere og etter hvilke “spilleregler”. De mest ekstreme vil faktisk ikke ha noen regler overhodet og vil både avregulere finansmarkeder og andre markeder. Det er i denne udefinerte “grenen”, uten “spilleregler”, at vi man skal konkurrere, uavhengig av hvilke ressurser eller “handicap” hver enkelt måtte stille med.

Det burde være åpenbart at i denne konkurransen seirer de mest ressurssterke og “smarte” som ikke er spesielt “plaget” av medfølelse eller godhet – og juks finnes ikke bare innen idretten. Og ser vi for oss at denne konkurransen egentlig er en slags form for cup hvor bare vinneren går videre til neste runde, blir det selvsagt ikke mange virksomheter igjen til slutt – og vi får monopoler. Hva om man i stedet for å skulle delta i slike konkurranser hvor kun de få kan vinne, bare kunne nøye seg med at alle drev litt daglig trening for å bli gradvis bedre?

Aller helst burde man forsøke å ta vare på hverandre i stedet for å konkurrere, slik at “ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide” som det står i Grunnloven (§ 110).

“Som vi kapitalister vet: Konkurranse er bra, men monopoler og karteller er bedre.” Det skrev Trygve Hegnar i PD 14.12.95 og han bør jo vite hva dette dreier seg om?

Privatisering - å overføre samfunnets verdier til de rike.

Man skal kun endre så mye, at det blir mulig å vurdere om man når sine mål. Og hvis man ikke gjør det, eller konsekvensene for enkelte mennesker og samfunnet blir uakseptable, skal det stadig være mulig å rette opp feilene. Dette gode politiske håndverk eller ”trinnvise samfunnsteknikk” som vitenskapsfilosofen Karl Popper (1902-94) ga oppskriften på, går altså ut på at det er urasjonelt å forsøke å endre for mye av gangen. For uansett hvilke handlinger vi enn velger, vil de ha noen utilsiktede følger, og jo mer omfattende våre handlinger blir, jo flere utilsiktede følger får de.

En politikk er en hypotese, som må prøves på virkeligheten og endres i lys av erfaringene. Det er langt mer rasjonelt å oppdage mulige farer på forhånd gjennom kritiske undersøkelser og diskusjon enn å vente på at problemene viser seg i praksis. Et av de allmenne politiske prinsipper som Popper forfekter er: Fjern så mange onder som mulig og konsentrer oppmerksomheten om å løse problemene folk har, ikke bruk tid og krefter på å spekulere om utopier og visjoner (slik som på Sovjetunionens 22. partikongress i 1961, hvor man løftet de konkrete forhold i samfunnet opp i drømmenes verden.)

Moderaterna i Sverige og Høyre i Norge forsøker å selge sin politikk ved å påstå at de forsvarer den velferdsstaten folk flest vil ha. Men erfaringene fra Sverige viser imidlertid noe helt annet, slik det klart går fram av boka “Blåkopi – Høyres svenske strategi for et annerledes samfunn”, av Wegard Harsvik. Blåkopi viser hvordan Høyre punkt for punkt kopierer svenskenes valgkampretorikk, deres nye omsorg for velferd, og de samme enkeltutspillene. Harsvik dokumenterer hvordan kopieringen er slående på områder som skolepolitikk, velferdspolitikk og arbeidslivspolitikk.

Realitetene bak Moderaternas retorikk: ”Friskoler” er private skoler eid av store internasjonale konsern med høye profittkrav. ”Det skal lønne seg å jobbe” betyr kutt i arbeidsledighetspenger og høyere skatter for arbeidsledige. ”Kvalitet” i eldreomsorgen ble i virkeligheten en storstilt privatisering som førte til skandale og millioner av kroner til utenlandske investorer. ”Å slippe alle gode krefter til” betyr å privatisere eldreomsorgen.

Etter snart sju år med borgerlig styre, har Sverige nå økende arbeidsledighet, skoleresultatene er drastisk forverret, hver tredje arbeidsledige mottar ingen ytelser og millioner av skattepenger forsvinner til skatteparadiser som følge av privatiseringen. Så det de egentlig vil, er blant annet å skape et slags marked av offentlige tjenester, slik at de kan privatiseres og gjøre de rike enda rikere. Samfunnsverdier som folk i generasjoner har vært med å skape. Således gir overføringer fra fellesskapet de private skoleeiere i Sverige en gjennomsnittlig avkastning på 14 prosent på investert kapital, mot 9 prosent ellers i næringslivet.

Samtidig vet vi at private foretak kan gå konkurs, for eksempel etter at alle verdiene er ført ut av landet og plassert trykt i skatteparadis, mens det offentlige fortsatt sitter igjen med ansvaret for både skoleundervisning og eldreomsorg. Selv små virksomheter har etablerer kompliserte eierstrukturer som også involverer skatteparadis og banker lukket for offentlig innsyn, slik at pengenes vei blir nærmest umulig å følge.

”Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle” (The Spirit Level), av
Ricchard Wilkinsom og Kate Picket, bygger på over 30 års empirisk forskning i rike land. Boka viser at nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom. Og at jo større forskjell det er på fattige og rike i samfunnet, jo verre er det for alle – inkludert de rike. Etter hvert som ulikhetene vokser, og de superrike på toppen bruker stadig mer på luksusting, sprer hungeren etter slikt (luksusfeberen) seg nedover inntektsskalaen, og vi andre slåss for å konkurrere og holde følge. Å redusere ulikheter er den beste metoden hvis vi vil forbedre kvaliteten på det sosiale miljøet, og dermed også livskvaliteten for oss alle.

Ved å redusere skatter og offentlige utgifter med 25 til 100 milliarder kroner, slik Høyre og Fremskrittspartiet vil, vil man i beste fall bare kunne opprettholde dagens kvalitet, ikke forbedre den. Og med tilsvarende høyere private forbruk og tilhørende private arbeidsplasser, blir det enda vanskeligere for stat og kommuner å skaffe kvalifisert arbeidskraft til å opprettholde dagens service (hvis man da ikke tenker seg økt innvandring?).

Hva mener så Høyre og Fremskrittspartiet om utviklingen i Sverige? Vil Høyres og Fremskrittspartiets politikk føre til mer likhet i samfunnet? Og kan disse partiene garantere overfor velgerne at de ikke vil gjøre større endringer enn at det blir mulig å rette opp de negative konsekvensene for folks velferd som deres politikk vil føre med seg?

Husholdsarbeid - samfunnets blodomløp

Nordmenn bruker omtrent like mye tid til å produsere varer og tjenester i egen husholdning som de bruker til inntektsgivende arbeid på arbeidsmarkedet. Statistisk sentralbyrå har beregnet det totale bidraget til verdiskaping i ulønnet husholdsarbeid i 2010 til ca 650 milliarder kroner, over halvparten av dette arbeidet legges ned i husarbeid, som imidlertid ikke er inkludert i bruttonasjonalproduktet (BNP). Verdiskaping i ulønnet husholdsarbeid tilsvarte 26 prosent av BNP i 2010, eller 33 prosent hvis man utelukker bidraget fra olje, gass og sjøfart og bare ser på BNP for Fastlands-Norge. Verdien av arbeidet som legges ned i ulønnet husholdsarbeid var om lag 60 prosent høyere enn bruttoproduktet i offentlig forvaltning, og på nivå med summen av oljevirksomheten (som er av nokså ny dato) og bygge- og anleggsvirksomheten.

Sammenligner man verdien av ulønnet husholdsarbeid som andel av BNP i Norge med andre land, ligger Norges andel i det nedre sjiktet (fordi Norge har et høyt BNP per innbygger og høy yrkesdeltaking for kvinner), det utgjør rundt 35 prosent i Frankrike, 32 prosent i Finland og 30 prosent i USA. Taiwans økonomiske “under” etter krigen kan i vesentlig grad forklares ved at husmødre gikk over til betalt tjenesteproduksjon.

Når finansnæringen hevder å være næringslivets blodomløp, må ulønnet husholdsarbeid være samfunnets blodomløp. For uten dette arbeidet vil hverken næringsliv eller samfunn bestå. Husholdsproduksjon (arbeidet) består av de ulønnede aktiviteter som utføres av og for husholdsmedlemmer, og som kan erstattes av markedsgoder eller lønnede tjenester utført av andre (tredjepersonkriteriet, som skiller arbeid fra personlig fritid).

Det ubetalte husholdsarbeidet kan beregnes ved å ”måle” verdien ved å regne ut fra tidsbruken og relevante lønninger (input-metoden), eller ved å sammenligne verdien av de produkter som produseres med markedsverdien (output-metoden). Men det er bare det synlige arbeidet som måles, ikke de kulturelle og følelsesmessige verdiene som husholdningene forvalter, slik som hvile og lek, oppdragelse, overføring av kunnskap og tradisjon.

Mye av dette kan vi lese om i Charlotte Korens bok: ”Kvinnenes rolle i norsk økonomi”, Universitetsforlaget 2012. I boka tar hun for seg de økonomiske konsekvensene både for husholdningene og samfunnet som helhet. Hun gir oss viktig kunnskap for forståelsen av nyere norsk økonomisk historie og et bedre grunnlag for politisk virksomhet. Boka synliggjør også betydningen av det ubetalte arbeidet som finner sted i husholdningene.

I løpet av vel én generasjon gikk kvinnene fra å være hjemmeværende husmødre til å gå ut i lønnet arbeid, i markedet. Det fikk store konsekvenser både for husholdningene og norsk samfunnsøkonomi. Store deler av den økonomiske veksten i Norge de seneste 40 år kommer fra denne omveltningen i kvinners arbeidsliv. Fra 1972 til 2010 er det ca 600.000 flere kvinner sysselsatt, det tilsvarer antall husmødre som forsvant fra statistikken. Deler av den økonomiske veksten (anslagsvis 20 – 30 prosent) som måles i økonomien er følgelig ikke en vekst i realøkonomisk produksjon, men bare en overgang til pengeøkonomi, og dermed en bokføringssak – fordi ubetalt produksjonen ikke er målt som en del av nasjonaløkonomien.

De nye toinntektsfamiliene har gitt familiene flere penger, og bidratt både til økt forbruk og økte skatteinntekter for stat og kommune. Deler av de verdier som tidligere ble skapt i husholdninger ble dermed offentlige inntekter. Samtidig vokste også behovene for offentlige tjenester som barnehager og eldreomsorg. Beskatningen av kvinnenes nye inntekter har dermed vært både en drivkraft og en nødvendighet for utbyggingen av offentlige velferdstjenester.

Skillet mellom husholdsarbeid og marked er ikke statisk. Delvis eter markedet seg inn i husholdningene og øker omfanget av husholdsarbeidet, for eksempel ved selvbetjente butikker, når vi selv må montere IKEA-møbler, utføre banktjenester (nettbank) og ikke minst når vi egentlig burde vært foretningsadvokater på høyt internasjonalt nivå for å kunne ta stilling til de avtaler vi blir forelagt når vi oppgraderer dataprogrammer. Delvis flytter vi husholdningsarbeid ut i markedet når vi kjøper matvarer, bestiller pizza hjem, går på kafé og spiser middag på restaurant. Men også det offentlige overlater en del av sine oppgaver til innbyggerne, når folk må kildesortere husholdningsavfallet og drive transporttjenester av ulikt slag når det blir lengre avstander til offentlige tjenester som skoler, sykehus og politi. På den annen side har det offentlige overtatt omfattende omsorgsarbeid for familiene gjennom barnehager og SFO.

Det blir følgelig viktig å flytte den politiske oppmerksomhet bort fra finanser og pengestrømmer, og over til realøkonomi og hva som faktisk blir laget og forbrukt.

Smart

Smart er blitt et mantra i norsk politikk også lokalt. Smarttryllestaven svinges med store fakter. Vi skal arbeide smart til beste for blant annet barn og eldre, skrev Hallstein Bast (V) i sin kommentar i ØP 01.ds.. Jobber vi smartere skaffer vi oss økonomisk handlefrihet, heter det fra Bast.

Politikere og byråkrater styrer kommunen. Vi går ut fra at det er disse gruppene som skal bli smartere. Enn videre antar vi at Bast inkluderer enhets-optimaliserings-programmet som en god begynnelse på smartnessen: Storskole skal bedre læringen; skoler legges ned; skoler slås sammen. Eldreomsorg og helse lagt i skuffen. Læring kan bli dårligere. Gode nærmiljøer ofres for en håndfull penger. Samhandlingsreformen kan komme til å koste Larvik dyrt. Kan kommunen få enda dårligere råd om noen år?

Bast har ennå ikke forklart hvordan økonomisk handlingsrom oppnås ved å jobbe smart. For dersom det er så enkelt, hvorfor har man ikke tatt i bruk trylleformelen lenge før kommunen havnet på økonomisk knær hos fylkesmannen. Kan Bast mistenkes for å dyrke kunsten å slokke branner man sjøl har tent på med sedvanlig politisk tomsnakk?

Nei, vi tror ikke politikere og byråkrater blir smartere enn de var før. Det vet nok Bast. Da hadde smartnessen vist seg for lenge siden. Vi må tøffe oss opp, skrev Bast i kommentaren. Han maner til harde tak mot de som mener annerledes. Så tøff at vi vender døve ører til folkeflertallet når skolestrukturen legges, syns budskapet fra Venstre å være.

Så tøff er ikke politikerne, men smart nok til å overleve politisk, jo det tror vi de er-.

Gammel i Norge

Hvor harde og pinefulle er ikke de siste dager for et eldre menneske! Han blir svakere for hver dag, hans øyne blir fylt med tåke, hans ører døves, hans styrke svinner, hans hjerte kjenner ingen fred lenger, hans munn stilner, og han sier intet ord. Hans sjels styrke svekkes, og i dag kan han ikke huske hva gårsdagen var. Alle bein verker. De ting som for lenge siden ble gjort med lyst, er smertefulle nå, og smaken forsvinner. Alderdom er det verste som kan påføres et menneske, skal den egyptiske filosof og poet Phan-hotep ha sagt for snart 4500 år siden.

Om en stakket stund renner 2013 ut i vårt alt oppslukende tidshav: Beinbygningen noe sprøere. Fordøyelsen ikke hva den var. Heller ikke synet. Musklene skrumper inn. Sviktende lungekapasitet høres stadig tydeligere. Hjertet pumper ujevnt. Rynkene ikke lenger like sjarmerende som før. Men vi er evige optimister. Fester setebeltene under himmelen mot stadig fjernere mål på vei fra banken. Unge i sinn. Uovervinnelige – om enn noe ubekvem i det sosialdemokratiske eventyret?

Politikere setter pris på hodene våre. Øker ene inntekten med tusenlappen i måneden, samordnes ektefellens med minus tusen. Bidrag til fellesskapet som fylles opp med gamle mennesker som lever lenger. Derfor reduseres pensjoner hvert år. Likevel minker ressurser til underhold. Akkurat som veier og jernbaner og sykehusvesen og offentlige bygninger misligholdes. Olja står på bok. Landet kan få økonomisk ulivssår om eldrebølgen får for mye penger. Nasjonaløkonomien kommer i ulage med økt forbruk på tingliggjort og halvdød infrastruktur. Vi har hørt det i så mange år at alle snart tror på det.

Det velges mellom onder når penger mangler. Offentlige institusjoner som huser gamle går på sparebluss. Mennesker dopes ned. Lite mat, feil ernæring, ingen mosjon og dårlig helsetilsyn er erkjente tilstander. Dør gamle som følge av sviktende omsorg? Isfjell stikker dypt i vannene, tenker vi. Det påtrengende spørsmål er hvorfor det ikke reises vedvarende unison kritikk mot forholdene. Vi vet de eksisterer og har gjort det lenge. Har de friske og oppegående akseptert tingenes tilstander? Myndighetens definisjonsmakt; eldre mennesker har ingen nytteverdi. Det betyr i så fall at vi har akseptert mennesket som en stadig redusert verdi – i og utenfor seg selv. Hvor er samfunnets samvittighet? Glemt sin egen framtid i overdådighetens samtidsperspektiv?

Det er i gang diskusjoner om hva sykdomsbehandling skal koste. Prisen per hode er foreløpig satt til fem hundre tusen kroner. Kostnadsoverslaget tas selvsagt utenfor vårt politiske miljø. Det er vanlig framgangsmåte. Naturvitenskap har forlenget våre liv med adskillige år. Nå skal denne legitime, ansiktløse profesjon vurdere livslengde på oppdrag fra et departement i bakgrunnen. For medisiner koster mye. Gode medisiner er svært dyre. Institusjonsplasser rådyre. Og selv ikke løssluppen innvandring vil skape nok hender til omsorg. Kostnadene kan uansett ikke forsvare tre, fire år forlenget menneskeliv. Skjønner? Debatt om saken pågår i samfunnet over tid. Intensjoner normaliseres. Det er vel sånn det er, tenker vi. Så trer partiene fram på arenaen. Slutten på tilværelsen avgjøres med knappetrykking på Løvebakken. Man konkluderer at slike løsninger vil gagne oss alle på sikt. Akkurat som selvbestemt abort. Det største moralske framskritt på 1900-tallet. Etterpå kan motstandere, som abortmotstandere, klassifiseres som generelt samfunnsfiendtlig og spesielt menneskefiendtlig.

Kan det tenkes en utvikling her når det i framtiden skal kjempes på mange tragiske allmenninger? Aktiv dødshjelp praktiseres i deler av Europa, sivilisasjonens vugge. Diskusjonen er ikke ukjent her hjemme heller. Problemstillingen forekommer ganske grei. Skal et uhelbredelig sykt menneske få lov til å avslutte livsløpet selv? I vår tid med ekstremt individualisert fokus syns svaret også greit. Så kan det være, at det over tid innarbeides forståelse om at vi – på forskjellig vis – er en økende belastning for oss selv, familie og samfunn. At vi er overflødige – ting. At det blir naturlig å sette endelige grenser for livet i offentlig eller privat regi. Det skjønner du vel?

Diskriminerende og nedsettende holdninger til eldre har vært en del av samfunnsmoralen i årevis. Verdibørsene lyser stadig rødere på livslinjene. Alderdom har hatt synkende prestisje. De fleste eldre er skrøpelige, syke og hjelpeløse; glemsomme, forvirret, senile og unyttige, synes omkvedet å være. En forfallsperiode i en ungdomsfokusert og privatisert ideologi.

Mitt Romney og Høyre

Mitt Romney er Lene Camilla Westgaard-Halles (og følgelig Høyres?) favoritt som USAs president i følge ØP 03.11.12. For henne handler dette valget om økonomi, og hun spør: Har amerikanerne fått det bedre nå enn i 2008? Og hun tilføyer at for de fleste er svaret nei. Jeg ville heller sagt fra 1981 da republikaneren Reagan overtok som president, for svaret ville da blitt det samme.

Fra Reagan overtok har det knapt vært noen reallønnsvekst for vanlige arbeidere i USA. Så jeg er enig med henne når hun sier at noen må snu kursen, men at republikaneren Mitt Romney skal være mann for dette, må hun forklare nærmere.

For mitt spørsmål må jo naturlig bli: Hvilken kurs er det Romney skal endre? Den kursen (nyliberalismen) som republikaneren Ronald Reagan innførte fra 1981? Hans mål var skattereduksjoner, å strupe velferdsstaten, svekke fagforeningenes innflytelse og skape lukrative private markeder av offentlige tjenester. I hans handelspolitikk var kjernepunktene å gå inn for frihandel, men å benytte enhver anledning til å praktisere det motsatte, skal vi tro hans budsjettdirektør David Stockman.

Neste spørsmål blir da om dette også er Høyres oppskrift på en vellykket økonomisk politikk i Norge i åra framover hvis partiet får det som det vil? Og hvordan mener Høyre at krisen i USA nå best kan løses?

Da Obama tok over som president i 2009, etter republikaneren George W. Bush, overtok han et land som var nærmest bankerott. Gjelda var enorm og økonomien i dyp krise, arbeidsledigheten høy og det var mange millioner fattige uten helseforsikring. Fortsatt er gjelda stor, både den private og statlige gjelda er nå større enn landets totale årlige verdiskaping (BNP), ei gjeld man har store problemer med å kunne nedbetale (uten fortsatt å trykke nye penger som sprøytes inn i finansmarkedene og lånes tilbake for en høyere rente til staten for å dekke underskuddet på statsbudsjettet, isteden for å øke skattene for de rikeste?).

Av en befolkning på 310 millioner eide i 2010 den øverste prosenten (overklassen) 35 prosent av all verdi, de neste 19 prosentene (middelklassen) eide 54 prosent, mens de siste 80 prosentene av befolkningen (ca 250 millioner) disponerte kun 11 prosent av all verdi i USA. Median-inntekten er vel 150 000 kr. Er det dette samfunnet Høyre ønsker?

Etter mitt syn, er det nettopp nyliberalismen med avregulering av finansvesenet som er en hovedgrunn til de økonomiske problemer som USA sliter med i dag. Her er noen historiske tilbakeblikk:
• Republikaneren Richard Nixon erklærte i 1971 at USA forlot den internasjonale gullstandarden , devaluerte dollaren i forhold til gull og andre valutaer og innførte fiat-penger (mynter og sedler uten en egenverdi, utstedt av sentralbanken og erklært å være penger, som utelukkende er basert på tillit). Etter 1971 har sentralbanken derfor kunnet trykke penger uten hensyn til forholdet mellom pengemengde og gull. Det har den da også gjort i stort omfang og smurt økonomien og skapt inflasjon i eiendomspriser og andre formuesobjekter – en boble-økonomi.
• Fra 1981 deregulerte Ronald Reagan finansmarkedene i stor stil, reduserte skattene og satte velferdsstaten under et stort press. Ved innsettingen sa han da også at: ”Staten er ikke løsningen på problemet. Staten er problemet.” Det var nok velferdsstaten han mente.
• I 1999 opphevet demokraten Bill Clinton, med sterk støtte fra finansverden, loven (Glass-Steagall Act) som skilte investeringsbanker (finansvirksomhet) fra vanlige banker. Med denne dereguleringen ble tradisjonell bankvirksomhet slått sammen med kasinodrift, for å si det med Smedshaug. En rapport viser at mellom 1998 og 2008 støttet finanssektoren forskjellige kandidater med om lag 1,7 milliarder dollar og brukte 3,4 milliarder dollar på lobbyister. Omkring 1980 hadde man i USA gjort politisk korrupsjon lovlig ved å omdefinere det til ”lobbying”.
• Tidlig i presidentkarrieren (2001-09) satte republikaneren George W. Bush i gang omfattende skattelettelser, slik han lovet i valgkampen. Dertil kan de kriger han startet i Afghanistan og Irak ha kostet USA 135 billioner kroner innen 2017, eller nærmere to års verdiskaping (BNP). Med store pensjonsutbetalinger i tillegg, en svekket industri, høy arbeidsledighet og generelt lave lønninger, skal ikke det bli lett for USAs neste president.

Noe står i veien

I Bøkeskogen har det altså kommet opp en pergola. Et hjørne skjermer for utsikt som ble borte for mange år siden. Saken river og sliter i trekronene på skogens venner. Etter raslingen i løvet å dømme skulle man tro halve skogen har forsvunnet bak takutstikket. Ikke bare et bøketre eller to. Men hva hadde Bøkeskogen vært uten Sundal året rundt? Glade mennesker og sang og musikk og is og cola og utepils og innepils og lutefisk og annen god mat med noko attåt? Jo, en forgjengelig skog full av motbakker og nedoverbakker. Og en scene som i all sin manglende prakt skjemmer. Hadde nå bare pergolaen skjermet for den så.

En annen bygning skjermet også for en eller annen. Skole i god stand som tilfredsstillet undervisning i mange år fremover. Mye penger var i spill. Få den vekk, sa noen. Og vekk ble den. Uten at all nødvendig informasjon ble lagt fram for beslutningstakerne. Silt i byråkratiet. Det kan ha koste oss mange titalls millioner kroner, det lukter muggent av. Velment bedrageri i offentlig sektor helt opp på regjeringsnivå har jo blitt et alminnelig fenomen i Norge, så hvorfor ikke i lille Larvik.

I mange år har Høyre legitimert påstander om dårlige skoleresultater med svak innsats fra lærere. Prestasjonslønn, har partiet mast om. Mer læring for lærerne. Nå har det stilnet. Kommune har ikke råd til å etterutdanne lærerne skikkelig. Staten har ikke råd til å redusere antall elever i klassene eller øke lærertettheten. Det mangler kvalifiserte lærere. Kommunen har i økende grad brukt ukvalifisert personale for å få budsjettender til å møtes. Problem?

Neida, vi bygger store skoler til noen hundre millioner kroner, beroliger politikerne. Da får vi penger til overs til det vi før ikke hadde råd til. Nja, et skolebedrag, spør du meg. Det meste av forskning viser at små skoler egner seg best som læringsarenaer. Og små skoler har vi jo nok av i kommunen. Så hva vet Høyres talsmenn om tidsmessige og fremtidsrettede skolebygninger? Hva vet man om årsaker til god og dårlig læring inne i skolebygninger og i nærmiljøene på utsiden? Vet de i det hele tatt noe av større betydning for norsk skoleutvikling? Vel, slik kunnskap har ikke kommet på trykk ennå. I motsatt fall ville jo norsk skole vært på topp, ikke nær bunnen i europeisk sammenheng.

En eiendomsutvikler ba kommunen om lov til å investere noen titalls millioner kroner. Åh nei, det vil jeg – jeg – ikke ha noe av, sa sjefen for planavdelingen. Plandama sto i veien så lenge at investoren gav opp. Kommunen har andre planer, sier hun. Kan det være derfor at økonomien har havna i grøfta? Byråkratene rår, ikke velvillige kapital som kommunen sårt trenger. Nå har investoren solgt en av eiendommene som kunne ha huset tiltrengt næringsvirksomhet. Abrakadabra! Kjøperen kan bygge hva selgeren ikke fikk lov til! Det river i nesen. Ikke rart at investoren føler seg en smule bedratt, kan det høres ut for.

Selvsagt er det nødvendig å forskjønne Larvik. Et utmerket tiltak. Men når skal frivillige få tid som haster til barnehager med ungene før det blir lyst og kommer hjem etter mørkets frembrudd. Og hvem dekker materielle utlegg i en kommune, der brukere av sykehjemmene snart må klare seg hjemme på egen hånd. Jo, vi er enig i at det kreves mentalitetsendringer, som en av ildsjelene sier. Ære være dem. Det passer jo bra med tanke på samhandlingsreformen. Kommunene har fått ansvaret for å forskjønne oss på kropp og sjel. Mens vi gebrekkelig resirkuleres mellom sykehus med dårlig råd og utrydningstruede kommuner, der vi risikerer å utånde før blekket er tørt på utskrivingspapirene.

Sånn at vi ikke står i veien for noen-.

Gjeld og jubelår

I Mesopotamia ble importerte steiner, tre, metall og sølv bruk som penger 2700 f.Kr., og både kommersielle lån og forbrukerlån hadde vært i bruk i lang tid. Mesopotamia var området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak, og rommet sumerisk og babylonsk kultur. Det var byer og palasser der allerede fra omkring 5000 f.Kr.

Omkring 2400 f. Kr.f. var det også blitt praksis at tjenestemenn eller velstående hendelsmenn som hadde gitt lån til bønder, å innkreve lånet i eiendeler og eiendom hos dem som var havnet i finansiell trøbbel og ikke var i stand til å betale. Det startet med korn, sauer, geiter, og møbler, så eiendom og bolig, og til slutt familiemedlemmer. Tjenere gikk raskt, etterfulgt av barn, koner, og i siste innstans skyldneren selv. Disse ble gjelds-arbeidere, nærmest slaver, og var forpliktet til å arbeide i långiverens hushold – eller noen ganger i templer og på slott.

Dette kunne ofte bli en trussel om at hele samfunnet ble revet i stykker. Ved uår i det vanligvis så fruktbare jordbruket, ville store deler av jordbruksbefolkningen kunne bli gjelds-arbeidere, og familiene brutt opp. Store jordbruksområder kunne bli liggende brakk i mange år. Gjelds-bønder flyktet fra sine hjem og rømte landet eller sluttet seg til omstreifende bander i ørkenen rundt bysivilisasjonene.

Stilt overfor et potensielt fullstendig sosialt sammenbrudd, annonserte sumereriske og senere babylonske konger et generelt gjeldsamnesti: ”blanke ark”. Et slikt dekret gikk ut på at all utestående forbruksgjeld ble satt til null og gjort ugyldig (kommersiell gjeld ble ikke berørt), landområder ble gitt tilbake til sine opprinnelig eiere og tillot gjelds-arbeiderne å returnere til sin familier. Slike erklæringer ble et forholdsvis vanlig tiltak for konger, som hadde makt til det som ”skapere av samfunnet” og dermed kunne sette tidligere moralske bånd til side.

I Sumer innebar en erklæring av frihet – amargi, det første kjente ordet for frihet, som betød ”tilbake til mor” – faktisk nettopp dette. (David Graeber: Dept. The 5,000 years. 2011)

Man kan merke seg at ord som gjeld og skyld har fått en nærmest religiøs betydning.

På Sinai-fjellet sa Herren til Moses (1200 f. Kr.): Det femtiende året skal være et frigivelsesår (jubelår) for dere.… Når din bror blir så fattig at han ikke kan greie seg lenger, skal du ta deg av ham som du gjør med en innflytter og en fremmed, så han kan livberge seg hos deg.… Du må ikke kreve rente eller fortjeneste av ham… Du skal ikke låne ham penger mot rente eller låne ham matvarer og kreve mer igjen… Når din bror blir så fattig at han må selge seg til deg, skal du ikke la ham gjøre slavearbeid. Han skal ha det som en leiekar eller fremmed hos deg og være din tjener til frigivelsesåret. Da kan han flytte fra deg, både han og barna hans, dra hjem til sin slekt og vende tilbake til sine fedres eiendom.… Men blir han ikke løskjøpt på denne måten, blir han fri i frigivelsesåret, både han og barna hans. (Tredje Mosebok, kapittel 25).

Noe tilsvarende finnes i islamsk lov, som har forbud mot renter. Det ideelle målet er å sørge for at den som har lite, får hjelp, og at materielle goder fordeles så jevn som mulig. Renteforbudet er basert på Koranens ord, og i sure 2, vers 275, kan vi lese: ”De som lever av renteutbytting, skal på oppstandelsens dag stå frem lik en som Satan har slått med sin berøring.… de er Ildens folk, og der skal de være og bli.”

Og videre i vers 271 og 274: ”Om dere gir almisser åpent, er det vel og bra. Men om dere gir dem til de fattige i det skjulte, er det enda bedre, … De som gir bort av det de har, både om natten og om dagen, i det skjulte og åpent, dem venter deres lønn hos Herren.”

Renteinntekter av bankinnskudd bør gå til veldedige formål.

Paulus skrev i sitt første brev til Timoteus, kapittel 6, vers 9, 10 og 18: ”Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt.… De (som er rike i denne verden) skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre.”

Men hva skjer i dag? Har man lært noe på 5000 år, eller var man klokere før?

Virus og liberal utopi

Forretningslivets farlige moteluner sprer seg blant bedrifter omtrent som virus hos dyr. På lignende måte som friske individer blir smittet med virus fra syke dyr mens disse fortsatt er i live, imiterer økonomisk sunne virksomheter organisasjonstiltak fra andre bedrifter før disse er kommet i alvorlige vanskeligheter. Det skrev Freek Vermeulen i ”Business Exposed. The naked truth about what really goes on in the world of business” (2010).

Dette gjelder nok dessverre også både offentlige virksomheter, politiske bevegelser og andre meningsbærere. Eksempelvis reiste mange til (tidligere) Farum kommune i Danmark for å lære, før Danmarks-historiens største kommunale skandale ble avslørt i 2002. Farum ble først verdensberømt for sin modell (Frp kalte Farum et lite mirakel), deretter for sitt vannstyre.

Allerede i 1944 ga Karl Polanyi (1886-1964) ut ”The Great Transformation” (Den liberale utopi), som er den sterkeste kritikken mot markedsliberalismen som noen gang er formulert (ifølge Fred Block ). Men først i 2012 kom boka ut på norsk (ca 350 sider), men den er like aktuell med dagens finans- og gjeldskriser.

Boka tar for seg de politiske og økonomiske grunnene til at 1800-tallets sivilisasjon brøt sammen. Sammenbruddet skjedde samtidig med at verdensøkonomien sviktet tidlig på 1900-tallet, men dets opprinnelse lå mer enn hundre år tilbake i tid. Polanyi skriver at årsakene til økonomiens kollaps og fascismens fremvekst i mellomkrigsårene var troen på ”det selvregulerende marked”. Å organisere hele samfunnet etter prinsippet om vinning og overskudd må få store konsekvenser for både folk og samfunn.

Polanyi hevder at ethvert forsøk på å etablere et selvregulerende marked der arbeidskraft, penger og naturressurser behandles som rene varer, er dømt til å mislykkes (jf. EUs fire friheter: fri bevegelse av penger, varer, tjenester og mennesker). Når mennesker (arbeidskraften) bare teller med som varer, blir de omflakkende nomader som mister sin verdighet. Familier og samfunnet oppløses – og Thatcher får rett i sin påstand i 1987 at: ”And, you know, there is no such thing as society”. Polanyi konkluderer med at troen på det selvregulerende marked er en utopi, og at politiske intervensjoner er samfunnets forsvar mot den økonomiske og sosiale kollaps som vil bli konsekvensen av denne utopien.

I bokas innledning skriver professor Lars Mjøset at: ”Den vestlige verden var ikke immun mot nye liberale forsøk på avregulering. Det startet i verdensøkonomiens tidligere og nåværende hegemonier: Thatcher- og Reagan-regimene (1979, 1981) i Storbritannia og USA inspirerte offensive høyrebølger i hele den vestlige verden. Disse landene gikk foran med fagforeningsfiendtlig politikk som siktet mot å undergrave noe av det forsvar som var blitt bygget opp rundt arbeidskraften i etterkrigstiden. Dette spredt seg til mange land.”

Resultatene av denne offensive høyrebølgen ser vi blant annet i Hellas, Spania, Italia og Irland som er havnet i et økonomisk uføre med høy arbeidsledighet og vanskelige leveforhold ellers. Dagens finans- og gjeldskriser med arbeidsledighet og tilhørende sosiale problemer kan lett føre til at politiske autoritære bevegelser igjen oppstår. Man kan spørre hva nyhetsmedia gjør for å ”vaksinere” befolkningen mot slik ”smitte”?

I Europa er det nå ”markedet” som bestemmer politikken, som Europas folk skal bøye seg for og godta både lønns- og pensjonskutt og reduserte offentlige tjenester. Har jeg forstått Polanyi rett, vil EUs og IMFs såkalte hjelpepakker bare forverre situasjonen.

Men som Townsend (1739-1816) har sagt, så vil sult temme de villeste dyr, den lærer de mest umoralske anstendighet og folkeskikk, lydighet og underkastelse. Generelt er det bare sult som kan anspore og stimulere de fattige til å arbeide. Imidlertid kan man også si som Bellers (1654-1725) at de fattiges arbeid er kilden til de rikes velstand, så hvorfor skulle ikke de fattige kunne forsørge seg selv ved å utnytte den samme kilden til rikdom til sitt eget beste, og endog ha noe til overs? (Sitert fra boka ).

Steinrøys til besvær

Vårt kommunale, økonomiske uråd har samlet steiner under ledelse av varaordfører Hallstein Bast. Det hele har skjedd siden mars i år med sommerferie innlagt. Beløpene slingrer i den grad at noen må ha gått fullstendig amok med tommeltottene. Fem hundre millioner vristet ut av en radmager sparegris. Tjuefem prosent av det totale kommunale budsjett. Satt ut i livet får gamle og unge og andre som fra før av har vanskelig for å klare seg sjøl nesten ikke annet utkomme enn å sutte på alle fingrene.

Nei, selvsagt er ikke innsparingene kvalitetssikret, som det så fint heter. Skikkelig kvalitetssikring har jo aldri vært kvalitetssikret, kan man få inntrykk av. Kommunen ville jo ellers ikke vært satt under administrasjon. Kvalitetssikring koster millioner av kroner. Kan det være at den for det meste blir rasjonalisert vekk i den kommende prosessen?

Snart skal politikerne samles ved steinrøysa med en, to eller tre stjerner i øynene. Hvem som kaster de første steinene? Vel, det blir store endringer for kommunene, slik Bast sier det. Altså politikerspråk for vassgraut og knuste tær. Snart hinker de som har det vanskeligst fra før av omkring med blånegler og eiendomsskatt som det største bidraget til fortsatt usikret pengebruk av politikere. Larvik der det gode liv jo ble ofret på stormannsgalskapens alter.

Jo da, det er nødvendig å snu steiner. Vi skjønner det. Fortiden tatt i betraktning føler vi likevel både bekymring og likegyldighet. Hva kan vel våre politikere makte som de ikke har klart de siste tjue, tretti årene. Bortsett fra å påføre innbyggerne enda flere ømme tær. Fint lite, kan det komme til å vise seg.

Ja til kutt!

I dag mottok ordføreren 1000 underskrifter fra kampanjen JA TIL KUTT! Den engasjerte ledelsen bak folkekampanjen tryglet politikerne om å ta frem sparekniven.

En slik sak vil dessverre aldri stå på trykk i ØP. Det er aldri populært å kutte eller rasjonalisere. Det er mye enklere å være mot noe enn å ha mot til å stå for noe som er upopulært. Problemet er at kommunen må forbedre sin økonomi. Samtidig skal politikerne lytte til folks meninger og det er mye lettere å få til endring med folkelig støtte. Hvordan skal dette løses? Hva med en folkeavstemning hvor folk kan stemme ja eller nei til ulike forslag til kutt? Jeg er redd for at alle kuttforslag ville falt et etter et. Ingen vil stemme for noe som kan oppleves negativt for noen.

Hva om vi ikke får lov til å stemme mot alle kuttforslag, nei tvert imot, vi får bare lov til å stemme for de kuttene vi ønsker. Rådmannen setter opp noen alternative forslag og beregner hvor mye hvert forslag vil gi i innsparing. Alle må krysse av på tiltak som tilsammen gir en innsparing på minst 50 millioner. Et alternativ til kutt er eiendomskatt eller økte avgifter. Her er det bare å velge.

En slik folkeavstemning ville kanskje få frem et helt nytt engasjement i befolkningen.
Kanskje aksjonen ”Ja til eiendomskatt” ville fått stor oppslutning. Vi som eier bolig får jo rentefritak på boligene og nyter godt av økte boligpriser. Vi burde ha råd til å betale for bedre skoler og eldreomsorg.

”Ja til færre skoler”-kampanjen ville nok mange hevet seg på. Skoler med bare en klasse på hvert trinn må det bli slutt på. Egentlig er det ganske utrolig at det til og med i sentrum av Larvik finnes skoler uten 2-3 klasser på hvert trinn. Da politikerne skulle gjennomgå sentrumskolene var det ingen som turde innrømme at det handlet om en mer effektiv bruk av pengene på sikt. Sånt er ikke populært, politikerne holdt stort sett kjeft og ordføreren ville være folkelig og taus som en østers. Det endte i et slags kompromiss for å hindre totalhavari.

Bevegelsen ”Effektiviser eldreomsorgen” vil sannsynligvis få stor støtte. En av deres første saker vil være å flytte sykehjemsplassene fra Rekkevik. Det viktigste er å samle ressursene og gi best mulig pleie/omsorg for de ressursene vi har.

Kampgruppen ”Ja til anbud” vil sette så mange tjenester ut på anbud som mulig. Når Bølgen satte vaskingen ut på anbud ble det spart masse penger. Da burde vi vel sjekke om ikke det kan gjelde andre deler av kommunen?

Mange andre aksjonsgrupper vil nok poppe opp. ”Toppidretten får klare seg selv” vil kutte i støtten til Larvik HK. Kampanjen “Et bibliotek” ville mene at vi får konsentrere oss om å ha et godt bibliotek i kommunen. Aksjonen “Bygg tett” mener at kommunen ikke bør ta seg råd til nybygging utenfor sentrale strøk. Aksjonen “Det brenner ikke mer i Stavern enn andre steder” ville nok fått stor oppslutning alle andre steder. Det samme ville nok kampanjen ”Grand prix er ingen kommunal oppgave”.

Personlig ville jeg meldt meg inn i alle disse aksjonsgruppene. Det er ikke fordi jeg syntes det er så gøy med kutt eller ekstra skatt. Flere av tiltakene ville ramme meg personlig og min familie. På den annen side så er det viktig at kommunen har økonomiske muskler. Muskler til å styrke utdanning og eldreomsorg ved å bruke våre ressurser mer effektivt. Noen syntes det er kynisk å være effektiv. Jeg er helt uenig. Vi kommer ingen vei hvis status quo alltid skal seire. Skal motstanderne mot alle kutt og omprioriteringer alltid vinne så vil vi til slutt stå igjen som tapere alle sammen.

Det er pussig hvordan vi alle skyr ansvar som pesten. Vi har et system hvor vi velger noen politikere som vi kan skylde på og som vi fremstiller som ondsinnede idioter hver gang de forsøker å ta ansvar. Politikerne ansetter i sin tur en rådmann som de kan skylde på. Så velger vi et nytt kommunestyre med jevne mellomrom og rådmenn kommer og går. Slik slipper vi alle unna ansvaret til slutt.

Trond Kvasjord
Foreløpig eneste medlem av folkekampanjen “JA TIL KUTT!”

Demokratiets problem

*Dagens demokrati eller folkestyre har mange og lange historiske røtter. Menneskenes ønske om selvbestemmelse har trolig pågått gjennom alle tider og kampen for folkestyret har hentet impulser fra mange hold. Denne kampen vil neppe ta slutt, fordi et demokratisk ”idealsamfunn” ikke kan oppnås. I mange år etter at ”demokratiene” var innført, var eksempelvis ”folk” ensbetydende med de velstående – slaver, fattige og kvinner hadde ingen rettigheter og ble holdt utenfor styre og stell. *

Demokrati er ikke bare en prosedyre for å ta avgjørelser, at folkeflertallet bestemmer. Det innebærer også noen ufravikelige prinsipper (menneskerettigheter), som respekt for minoriteter, for individets selvbestemmelsesrett, for enkelt individets verdighet og eksistens. I et virkelig demokrati kan derfor ikke folkeflertallet bestemme å frata mennesker deres borgerlige rettigheter, å diskriminere grupper, eller å innføre diktatur eller dødsstraff. Også omfattende overvåkning av personer på en måte som virker frihetsberøvende vil derfor være udemokratisk.

Dagens folkestyre skjer innenfor de begrensninger som den private styringsrett setter (jf eurokrisen og frykten for ”markedets” reaksjoner). Det vil si at når offentlige myndigheter vedtar lover, pålegger skatter, driver forvaltning osv, skjer det innenfor rammene av den private eiendoms- og styringsrett, avtalefriheten, arveretten og den ”frie” konkurranse. Eksempelvis krever statlige inngrep/pålegg overfor privatpersoner (og kommuner) her i landet lovvedtak eller hjemmel i lov. Grensene mellom den offentlig og privat styringsrett – og for den frie konkurranse – har vel aldri blitt skikkelig gjennomdrøftet, og mange av folkestyrets problemer kan etter min oppfatning føres tilbake til dette. I følge Anthony Giddens skyldes demokratiets krise at det ikke er demokratisk nok.

En demokratisk prosedyre må ifølge Robert Dahl oppfylle fem kriterier: 1) velgerne må omfatte nærmest alle voksne (inklusivitet); 2) færrest mulige saksområder skal unndras offentlig-politisk debatt (kontroll med dagsorden); 3) alle skal ha rett til å delta i politiske prosesser, på like fot og med tilnærmet like ressurser (effektiv deltakelse); 4) alle skal ha rett til å innhente informasjon og bruke tid til å begrunne sine standpunkter (opplyst forståelse); 5) alles interesser og stemmer skal veies likt (politisk likhet). (Robert Dahl: Økonomisk demokrati – den neste utfordringen, Oslo 1992).

Hvilke trusler utsettes folkestyret og den enkeltes frihet for i dag? Etter mitt syn er det særlig:
a) Globaliseringen og innføring av tiltak besluttet av overnasjonale organer av typen IMF (pengefondet) som lar de rike blir rikere og lar de fattige betale kostnadene (jf. eurokrisen) samtidig som styrereferater og stemmegivning holdes borte fra innsyn fra offentligheten.
b) De såkalte finansmarkedene og den private og offentlige gjeldsveksten som gjør land og personer til ”gjeldsslaver” nærmest uten rettigheter.
c) Den omfattende overvåkning av personer og dyrking av terrorfrykt. Hva vil for eksempel skje med innhentede opplysninger dersom folk flest finner at de gjeldsopptak og nedbetalingsavtaler som deres regjering har inngått, ikke er legitime og nekter å betale kostnadene (som pensjonsreduksjoner, lønnsnedsettelser, oppsigelser og arbeidsledighet)?
d) Nyhetsmedier hvor salgbarhet betyr mer enn folkeopplysning.

Eller hva mener du?

Nyttige idioter?

Legen og skribenten Ben Goldacre forteller i boka Kvakksalvere at pressen ikke bare er dårlig formidler av vitenskap. Deler av media er også blitt pseudovitenskapens beste støttespillere og foretrekker spektakulært tøv fremfor solid forskning. Det er lettere å sette på forsiden.

I mange mediehus er det dertil blitt så ille at redaktørene bevisst hopper over vitenskapelige kvalifiserte journalister når saker skal presenteres, de er ikke interessert i om og men, de vil ha en lettselgelig og slående sak, og da spiller ikke vitenskapelige metoder noen rolle.

Han viser hvordan medier og enkeltpersoner systematisk ignorerte masser av faktisk kunnskap i en slik grad at barn har begynt å dø og skades for livet av sykdommer vi har en vaksine mot. Goldacres bok er full av kvakksalvere og svindleres utmerkede samarbeid med en sensasjonshungrig presse. Men opptrer ikke pressen på samme måte også når det gjelder politikk?

Boka Skepsis tar for seg vitenskapens og det uvitenskapeliges verden. Sunn folkelig fornuft er ikke alltid nok, for verden er ikke alltid slik den ser ut, noe vitenskapen viser oss.

Psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahneman avslører myten om intuisjonen. Han viser til at ekspertise er avhengig av to ting: hvorvidt studieområdet er forutsigbart og hvorvidt eksperten har tilstrekkelig erfaring. Fordi eksempelvis aksjemarkedet er uforutsigbart (hvis man ikke har penger og makt nok til å manipulere det), vil ”ekspertenes” spådommer her være nærmest verdiløse. Således presterer indeksfond som følger en bestemt indeks uten innblanding av smarte aksjeplukkere, bedre enn 80 prosent av investeringsfond som forvaltes av godt betalte spesialister. Mens en kvakksalver vet at mirakelmedisinen han selger er virkningsløs, ser det ut til at folkene på Wall Street tror at de faktisk vet hva de gjør.

Dette kan vi lese mer om i Morgenbladet nr 25 (29. juni – 5. juli 2012) hvor det er to interessante artikler om dette temaet: ”Verden vil fortsatt bedras” og ”Avslører myten om intuisjonen”. Der vises det til bøkene nevnt her avslutningsvis. (Og i Aftenposten 14.07.12 ”Korsfarer mot humbug”).

Det er trolig ikke bedre når det gjelder den økonomiske politikk som føres av USA, IMF, EU og andre, og medienes formidling av den. Selv om folkeavstemninger viste at det var stor skepsis til innføring av en valutaunion (euro) og et felles kapitalmarked, ble det likevel innført, og resultatet ser vi. I EU (og for WTO) er det økonomien som teller, ikke de sosiale konsekvensene for folk flest av fri flyt av kapital, arbeidskraft og tjenester.

Nyhetsmedia synes primært å ha påtatt seg rollen som underholdere for å slippe å ta stilling til den bestående økonomiske orden, og de gjengir ukritisk ”den konvensjonelle visdom” som den amerikanske økonom, John Kenneth Galbraith ville sagt ( The Affluent Society – Det rike samfunn, 1958). Den konvensjonelle visdom kjennetegnes ved at den er lett å forstå for folk flest. Den bygger på fordommer og vanetenkning og består av ideer og forklaringer som er generelt godtatt som sanne, uten at sammenhengen mellom (politiske) påstander og faktiske (sosiale) konsekvenser er nærmere undersøkt. Det legges opp til hva tilhørere liker best å høre og som gir størst bifall – det som selger best. Fordi økonomiske og sosiale fenomener kan være vanskelig å forstå, får den enkelte stor frihet til å tro og mene hva man vil. Vi velgere blir derfor lette å manipulere. Galbraith la til at rikdom er erkjennelsens uforsonlige fiende.

Oppfører vi borgere og velgere oss som ”nyttige idioter”, som lar oss forføre av politikkens kvakksalvere, godt hjulpet av en ukritisk og sensasjonshungrig presse? (I det gamle Hellas var ”idiot” en betegnelse på en person som ikke er interessert i politikk). Når skal for eksempel EUs og IMFs økonomiske ”hjelpepakker” bli analysert for å se hvem som virkelig tjener og taper på disse? Mens banker og andre finansinstitusjoner skal få dekket sine utestående lån med statlige penger, må skattebetalerne betale regningen – de rike blir rikere og de fattige fattigere – mens media i stor grad forholder seg passiv (for media er OL viktigere). Penger gir politisk makt når det er markedet som bestemmer, og med fri konkurranse gir mer penger større makt.
-———————————
Mona Hide Klausen & Kjetil Hope (red):
_Skepsis. Guide til kritisk tenkning_ (2012). Ben Goldacre: Kvakksalverne. Et oppgjør med tvilsom medisin, falske slankekurer og naive medier. Oversatt av Rune R. Moen (2012). Richard Wiseman: Paranormalitet. Hvorfor vi ser det som ikke er der (2012). Daniel Kahneman: Thinking, Fast and Slow (2011).

Det lokale selvstyret under press

Høyre vil ha bære- og livskraftige kommuner som skaper varme og trygge lokalsamfunn, ikke tomme skall som styres av staten. Skal et lokalt selvstyre fungere, må statens rolle være en tilrettelegger, og ikke en grensesetter.

Staten overfører stadig flere oppgaver til kommunene, gjerne ledsaget av en sterk rettighetslovgivning. Kommunene opplever en økende ubalanse mellom pålagte oppgaver, forventninger og det økonomiske handlingsrommet de faktisk har. Her i Larvik føler vi det ekstra hardt på kroppen i disse dager. Dette reduserer de lokale folkevalgtes makt og gjør dem til administratorer av statlig politikk. Samtidig har statlige myndigheter en omfattende rett til innsigelser og styring over kommunal planlegging. Dette fører til at forvaltningsorganer i mange tilfeller overprøver folkevalgte, noe som er et demokratisk problem. Høyre vil sørge for mer makt til kommunene og mindre makt til statlige myndigheter.

Kommunesektoren har et selvstendig ansvar overfor sine innbyggere med å løse grunnleggende oppgaver, yte tjenester, drive samfunnsutvikling, utøve myndighet og være en lokalpolitisk institusjon. Samtidig har staten et ansvar for å gi kommunesektoren muligheter til å løse oppgavene til det beste for innbyggerne.

Norge står overfor en rekke velferdsutfordringer som berører kommunene både direkte og indirekte. Kommunene blir bundet av økningen i individuelle rettigheter på stadig flere områder. Kommunene blir også direkte berørt av bl.a. aldringen i befolkningen gjennom et økt behov for kommunale tjenester på dette området. Dette vil være krevende for kommunene, ikke minst økonomisk. Et svært sentralt spørsmål er om kommunesektorens evne til å løse sine oppgaver til det beste for innbyggerne styrkes best gjennom sterkere statlig styring eller gjennom et sterkere kommunalt selvstyre og større likeverdighet mellom kommunesektoren og staten.

Kommunens oppgaver har økt i omfang og kompleksitet. En del av oppgavene har kommunene blitt tildelt gjennom politiske reformer over relativt kort tid, men mange av oppgavene har kommunene blitt tildelt eller påtatt seg smått og gradvis. Saksområder som man tidligere ikke hadde ansvar for blir nå oppfattet som kommunale utfordringer. Dette summerer i dag seg til en stor oppgaveportefølje for kommunene, som kun delvis finansieres fra statlig hold.

Dagens kommunegrenser er primært produkter av topografi, kirkesogn og gamle handels- og ferdselsveier tegnet i 1837. Kommunene står overfor store utfordringer med å ivareta stadig flere og mer komplekse oppgaver. Norge har, med sine 429 kommuner, flere kommuner enn Sverige og Danmark til sammen. Dagens organisering av kommune-Norge hindrer mange kommuner i å kunne løse oppgaver på best mulig måte for innbyggerne.

Derfor er det er behov for en omfattende oppgave- og kommunereform som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar og for å skape bedre tjenester og mer robuste kommuner. Kommuner som har mulighet til å etablere større fagmiljøer og et bredere spekter av tjenester vil kunne gi sine innbyggere et bedre tilbud. Større kommuner vil også sikre en helhetlig arealutnyttelse tuftet på lokale behov og ha bedre mulighet for å etablere felles bo- og arbeidsmarkeder. Et lite land som Norge trenger ikke mange forvaltningsnivåer. Høyre mener det holder med to, og ønsker derfor å legge ned fylkeskommunen. Vi trenger å tenke nytt – ikke opprettholde tankegangen fra da kommunegrensene ble tegnet i 1837.

Lene Westgaard-Halle
Leder, Larvik Høyre

Penger viktigere enn mennesker?

Mens EU og IMF forsøker å redde banker og andre finansinstitusjoner, kastes millioner av mennesker ut i sosial nød. Som en reaksjon på sultkatastrofen i Volga-regionen i 1921-22, skrev Velimir Khlebnikov ”Sult”, hvorav første del kan leses her:

Hvorfor springer elgene og haren gjennom høstskogen,
hvorfor springer de bort?
Menneskene har spist opp barken av aspen,
og granens grønne skudd.
Koner og barn streifer rundt i skogene
og plukker bjørkeblad
til suppe, stuing og borsjtsj,
grantopper og fint sølvfarget mose
er skogmat.
Spiser man gran, får man tenner som en elg.
”Tomt for eikenøtter! Menneskene har spist opp eikenøttene!”
jamret et hoppende ekorn.
Muldvarp og skogmus er borte.
Revemor har ingen steder å hente hønsekjøtt.
Haremor springer misfornøyd omkring –
kålen er borte fra kjøkkenhagen.
Barna, matspionene,
lusker i lysninger,
griller hvite mark på bålet,
rødkløveren til haren og fete åmer,
de lubne larvene til eikehjorten
graver de opp av jorden og tygger i seg,
av melde baker de boller,
og sommerfugl jager de av sult.
Barnlig og stille pludrer småbarna
om andre tider,
mens øynene mørkner enormt.
For at sulten skal kunne se ut gjennom barnefjesene,
som en skjeggprydet husbond,
tynes de små barna:
Munnene har vokst og rekker helt til ørene,
øynene har blitt blå eller svarte briller,
og gnistrer som runde blanke speil i ansiktet,
neseryggen har smalnet,
den er kvass som en kniv, blek og spiss som på en fugl,
huden er lys som et vokslys.
Barna i skogen lyser for verden,
som et hvitt lys ved kisten.
Som om den var en skogsånd,
titter alle langt etter haren,
der den hoppet
med små forsiktige sprang
og forsvant som et lett drømmesyn
bare en ørespiss avtegnet seg svart,
lenge sto barna likevel som forhekset:
Det var en ordentlig middag som hoppet forbi.
Den skulle man ha stekt og spist!
Søte blader, mat for mons,
søtt gress, søtere enn kløver.
”En sommerfugl, men se da, der fløy den!”
”Spring og fang den, og her er en blå en!”
En gutt hadde funnet
tre frosker ved elven,
store, fete og grønne.
”Bedre enn kylling,”
sa han til søstrene sine som frydet seg.
Til kvelden skal ungene samle seg rundt bålet
for å spise opp froskene
mens de småprater lavt.
Og i dag blir det kanskje borsjtsj kokt på sommerfugler.

Velimir Khlebnikov (1885-1922) skal være den mest originale poeten som Russland noensinne har frembrakt og en av det 20. århundres mest sentrale forfattere, i følge ”Tidens ingenkonge. Dikt i utvalg”. Oversettelse, etterord og kommentarer ved Mikael Nydahl og Gunnar Wærnes. Aschehoug 2011.

Sine siste år av sitt korte liv tilbringer Khlebnikov på rastløs vandring i et stadig mer ødelagt og sultherjet land, og i 1922 forlater han det hungersrammede Moskva for å komme til krefter. Etter en tre dagers reise, først i åpen godsvogn som det regner inn i. Deretter, førti kilometer fra jernbanen til landsbyen, til fots, delvis uten veier. Etter ankomst får Khlebnikov alvorlig feber, får lammelser i beina og bli liggende noen uker før han kommer på sykehus. Der blir det konstatert koldbrann i begge beina. Sykehuset har for lenge siden gått tom for medisiner og bandasjer, de står maktesløse. Da han skal dra derfra, for å dø hjemme hos en venn, forlanger han å få på seg bukser og støvler for hjemreisen. Men det fantes ikke lenger noe å kle på. Koldbrannen hadde spist seg inn til beinet.