Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for mai, 2015

Tanker på ville veier.

Her går gode krefter sammen om hente ut flyktninger fra Syria. Organisasjoner og land mobiliserer for å hjelpe. Vi har den alvorligste flyktningekrisen i Europa og verden etter 2. verdenskrig. Det var ille på Balkan på 1990 tallet med titusner som hadde behov for beskyttelse og mat. Jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg jobbet der med distribusjon av nødhjelp for WFP, World Food Program. Vi har mye å lære av den anstendighet disse menneskene kunne oppvise der de stod i matkøen med sine bøtter og spann.
Så dukker det opp fra gjørma en som kaller seg fritenker og perverterer debatten og drar den ned i søla. Jeg oppfatter fritenkere med noen som har tilført oss et tankegods til å være stolt av. Med Melleby kan jeg ha tatt feil. Han bruker, uten snev av anstendighet, de syriske flyktnigenes nød til en kamp mot Islam. Plutselig får flyktningene betegnelsen “flerkulturelle”. De søker “honningkrukka i det høye nord”. Flyktningene omtales som “Koran-tilhengere”. Flyktningene assosieres med “Nav støttede ferieturer til sitt forfulgte hjemland”. Han håner skamløst Al-Chirout fra Larvik som jeg ikke kjenner men som jeg tror er et godt menneske. Han manipulerer med statistikk når det gjelder innandreres deltakelse i arbeidslivet ved “Yrkesdeltakelsen, selv etter mange år er skremmende lav; bare 28% av for eksempel somaliere er i jobb”. Det siste er riktig. Men det han ikke nevner er at i 2014 var ca 64% av innvandrerne i arbeid. Noen få poeng under nordmenn. Det samme år ble det skapt 30000 jobber der innvandrere fikk 8 av 10. Han snakker om masseinnvandring til tross for en stor del av dette er arbeidsinnvandring fra de nordiske landene og Øst-Europa og fordi det er mangel på arbeidskraft i mange yrker. Og så var det dette med “økonomisk & kulturelt bærekraftig”. Enda lenger ned i gjørma ved “mange er analfabeter uten norsk språk”. Mer grisete kan det ikke bli. De snakker forøvrig ikke norsk i Syria.
Melleby, vi må nok ta litt voksenopplæring her. Å redde flyktninger fra Syria er en redningsaksjon i humanismens navn. Redde mennesker fra et krigshelvete. Barn med traumer og mennesker som har mistet alt! Tenk ellers på Libanon og Jordan; de tar over 1 million hver! Egentlig burde de nordiske land også gå sammen om en luftbro (Medevac på utenlandsk) for å hente ut flyktninger som trenger medisinsk hjelp.
Jeg vet ikke om dette siger inn, men en kan jo leve i håpet. Ellers er jeg fristet til å bruke C.J Hambros “det må være tillatt for alle til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens hode”. At fritenkeren bruker menneskelig nød i sin kamp mot alt og alle er bare trist.
Anders Graven
Helgeroa

Er konkurranse alltid bra?

Dagens (27.05.15) leder i ØP om at det er bra med flere aktører hevder at ”… nettopp fordi tjenestene som iFokus leverer er så viktige, er det bra at det nå åpnes opp for mer konkurranse. Konkurranse har som kjent den effekten, at aktørene blir bedre. Tjenestene blir billigere og mer effektive”. Dette er imidlertid en nyliberalistisk politisk påstand som langt fra er selvsagt og følgelig burde hatt en nærmere økonomisk begrunnelse.

Selv om påstanden fremsettes som en konvensjonell visdom, er det få tegn i dagens Europa og USA med sterk konkurranse og frihandel, som tilsier at dette er selvsagt. Som kjent er forholdene i vår del av verden blant annet preget av høy arbeidsledighet og stor sosial nød, og en økende forskjellen mellom fattig og rik – jf. Thomas Pikettys bok om ulikhet og kapitalismens utvikling. Også den økonomiske veksten, dvs. produksjon pr. arbeidet time, er som det går fram av Aftenposten 12.02.15, blitt gradvis lavere de seneste 40 årene. På begynnelsen av 1970-tallet var produktivitetsveksten i de rike OECD-landene over fire prosent i året (gir dobling av produksjon og lønninger på 15-20 år). De seneste årene har den årlige produktivitetsveksten vært på snaue én prosent i året (det tar dermed 70 år å doble produksjon og inntekter). Videre har vi et merkelig sammenfall mellom en nærmest absolutt liberalisme i økonomien og en sikkerhetskontroll uten sidestykke.

Et sted hvor et marked med fri konkurranse i teorien kan foregå, er ved salg av egg på et torg med mange selgere og kjøpere. Her har alle mulighet til å vurdere de varer som tilbys og prisene på dem. Likevel er det to forhold som taler imot.

For det første er vi ikke så rasjonelle som økonomene tradisjonelt påstår – jf. Daniel Kahneman (Nobels minnepris i økonomi 2002): ”Tenke, fort og langsomt” (2012) og Herbert A Simon (Nobels minnepris i økonomi 1978): ”Administrative Behavior. A Study of Decision-Making Processes in Administration Organization” (1947). Her skrev han blant annet: ”We talk about organization in terms not unlike those used by a Ubangi medicine man to discuss disease”.

For det andre, som den logiske konklusjon John Kenneth Galbraith trakk i boka: ”American Capitalism” (1956) at dersom markedet virkelig fungerer effektivt, vil ikke bedriftene klare å skape tilstrekkelig økonomisk overskudd til å kunne gjøre større tekniske framsteg. Innovasjon blir således bare mulig når markedet ikke fungerer optimalt og bedriftene gis muligheter for betydelig økonomisk gevinst. Han bemerket også at ordet ”konkurranse” ikke bare brukes som et begrep innen økonomien, men nærmest benyttes som et symbolsk uttrykk for ”alt som er godt”.

Dertil krever det at de menneskene som iFokus skal hjelpe, kun betraktes som rene varer, som kan ”omsettes” på markedet, frigjort fra menneskelige behov og samfunnsmessige hensyn (jf. Karl Polanyi: The Great Transformation (1944) / Den liberale utopi (2012)). Så kanskje blir resultatet heller et ”kappløp mot bunnen”, slik økonomen Fritz C. Holte hevder i ”Det alternative systemet” (2004)?

Tomme tanker romler mest..

Leserinnlegg i ØP 27.mai 2015
Bjørn Melleby
Fritenker

Dag Bjørnefjells leserebrev *i ØP forrige tirsdag fremstår som udokumentert vissvass når han forsøker å ramme meg & min begrunnede kommentar *«Flyktninggalskap» (ØP 15.5.)
Det krever et helt annet saklig faktagrunnlag. Hva har ungdoms pengebruk i russetida å gjøre med regjeringens generøse milliard til humanitær hjelp i Syria? (Norge yter mest pr. capita i Europa) Hvorfor ikke sammenlikne hva svigermora til Hep Stars bruker på bikkja? Venstreleder Archer øker usaklighetsnivået ytterligere når han hevder at jeg sprer konspiratoriske teorier; renhekla tøv om han gidder å skaffe seg en smule kunnskap. Leserne undervurderes når han «tar det for gitt» at min begrunnede artikkel og «løsrevne tall» som han våger seg på, «ikke tas seriøst av ØP´s lesere». Og i mangel av saklige argumenter trekker Larviks venstreleder det banale rasismekortet når han omtaler meg med Pegidaleder Max Hermansen og innrømmer sin kunnskapsløshet om islam og hva uttrykket «elefanten i rommet» i islamdebatten betyr.

Begge er fortørnet over at jeg raljerer over SVs Hiam Al-Chirouts demonstrasjoner under parolen «Islam = fred». Selvsagt har folk flest kunnskap hva radikal islam representerer av blodig krigføring, kvinneforakt og terror. Knapt noen nyhetssending uten nye feige terroranslag worldwide, pisking på torvet, kapping av hoder for åpent kamera og middeladerske Sharialover totalt fremmed for demokratiske og opplyste nordmenn. Tror SV («Snart Vekk») som representere 3% av befolkningen men med klippekort i rødgrønne media for mulla Lysbakken, at vi er totalt idioter? Som kjent er Vesten og Norge i krig mot ISIL; despotisk islam på høyde med nazistenes grusomheter.

Et skremmende trusselbilde som rykker nærmere Norge etter islamsk terror i Paris og København tidligere i år og med mange uskyldige liv på samvittigheten. Takket være dyktig etteretningssamarbeid med Europa & USA og godt politiarbeid/PST, har man forhindret terroristene å spre død i Norge. At norsk politi har bevæpnet seg, og ikke minst på 17.mai hvor et spektakulært angrep ville vært terroristenes våte drøm, er en konsekvens av trusselbildet og hvor også norske politifolk er utpekt som terrormål. Skal de utruste seg med sprettert? Når Bjørnefjell og Archer påstår min manglende innsikt i islamistisk terrorfare, vil de ha utbytte å fordype seg i Overvåkningspolitiets site, www.pst.no/trusler/terrorisme hvor det slås fast at «siden 2001 (angrepet på NY/USA) har PST´s høyeste beredskap vært å forebygge politisk motivert vold inspirert av islamisme». Klarere kan det vel ikke sies. Skremmende angrep, nylig demonstrert i kommunestyret av Ap. Partiet som i regjeringsposisjon kostet så mange nordmenns liv 9.april & 22.juli grunnet elendig beredskap.

Archer trekker også fram Behring Breiviks grusomheter. Hans motiv, og som media underslo, var å advare mot islamsk ekspansjon i Europa & Norge og ramme Ap som det det nye islamistpartiet i Norge. Økt splid og polarisering som islam skaper i fredlige samfunn etter 2.verdenskrig i Europa, øker også frykten for nye Behring Breiviker om ikke våre folkevalgte og tannløse media trekker hodet opp fra sanden og med klare holdninger forsvarer vårt demokrati, ytringsfrihet og forsterket beredskap mot vår tids største trussel.

Redaktør “Charb” Charbonnier i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som med 11 uredde kollegaer brutalt ble myrdet i islamistangrepet i januar, etterlot de berømte ordene, – Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne. Et statement som mang en ynkelig norsk redaktør i en ensrettet, rødgrønn presse bør ta inn over seg når de «politisk korrekt» lefler med islam. Truslene mot kritiske meningsbærere med økende selvsensur, forsterkes dessverre også i vårt samfunn. Også jeg har fått urovekkende signaler fra visse miljøer i Larvik for min frie penn som gleder mange og irriterer andre. Andre som tar ytringsfriheten på alvor i bakkebyen, har på gebrokkent norsk blitt vekket nattestid til trusler som «v*i skal drepe deg, vet hvor du bor og huset ditt vil snart brenne». *Politianmeldte trusler som ØP er kjent med men ikke vil omtale.

Dag Bjørnefjell og ØP ironiserer over min status som «Fritenker». Når redaktør Tennum velger å skrive «selvtitulert fritenker fra Stavern» i bildetektsten til min artikkel «Flyktninggalskap», og som jeg i kjølvannet har motatt mange oppmuntrende hilsner fra leserne som er opprørt over Ap kravet om 10 000 nye muslimer/syrere til Norge, er det direkte kunnskapsløst og ubehaglig når jeg har bedt redaksjonen at bosted ikke skal omtales på bakgrunn av trusselbildet knyttet til å skrive kritisk, men saklig om islam. Begrepet «Fritenker» kommer fra den franske Opplysningstiden og betegner en person som forholder seg fritt i forhold til religion, politisk ståsted og ikke minst autoriteter. Argumenter må bygge på faktakunnskap og evne til logisk tenkning. Jeg dokumenterer mine ytringer etter beste evne; sist med fakta fra SSB og Finansavisen med noen av Norges mest skarpskodde økonomijournalister. Vil være interessant å høre Bjørnefjells kilder når han plumt skriver at mine «tanker virker like reaksjonære og gamle som hvilken som helst gubbe». Som om innvandringskritiske ytringer er «reaksjonært» når konsekvensene av dagens masseinnvandring og islam heftig debatteres i alle fora; ikke minst på sosiale media/Facebook hvor stadig flere kunnskapsrike mennesker engasjerer seg.

I disse dager avgjøres Norges framtid og hverdagen til folk flest i Storinget som forhandler om tusenvis av nye syrere/muslimer til Norge – uten å spørre folket i folkeavstemning. Et totalt uansvarlig krav fra Ap & Gahr Støre; mangemillionæren på Vindern med solid avstand til økende ghettofisering i Oslo øst og som nå raser på galluppen. Erna & Siv MÅ stille kabinettspørsmål når KrF & Venstre bryter samarbeidsavtalen med regjeringen om kun å invitere 1500 av FNs kvoteflyktninger i år, når de nå støtter det populistiske Ap & SV kravet.

Gahr Støre – “tåkefyrsten fra Vindern” har havnet i innvandringspolitisk hengemyr..

Ytringsfriheten og myten om en fri presse

Grunnloven § 100 sier at ytringsfrihet bør finne sted, at frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver, og at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Særlig de senere år har hendelser og markeringer satt ytringsfriheten på dagsorden. Men hvordan praktiseres ytringsfriheten egentlig? Gir media oss et fullgodt bilde av våre lokalsamfunn og den verden vi lever i? Eller blir noen alarmerende ”nyheter” stoppet før offentliggjøring av de maktmennesker som da blir avslørt?

Skal et folk virkelig kunne styre seg selv, må media gi folket og dets myndigheter den informasjon og legitimitet som kreves for at demokratiet skal bli virkelig. Media må ikke bare gi oss isolerte fakta som leder til alle slags spørsmål, men sette faktaene i sin sammenheng og gi oss mulighet til å forstå de bakenforliggende årsaker. Heller ikke legoklosser gir særlig mening før de er satt sammen med andre.

Derfor må media både være en slags vakthund og belyse dagens sentrale sosiale, økonomiske og politiske spørsmål fra ulike synsvinkler. Tidligere gjorde en mangeartet partipresse dette, men et slikt avismangfold eksisterer ikke lenger og er erstattet av et mer profittdrevet mediasystem. Det er en kilde til problemer for at journalistene skal kunne betjene et demokratisk samfunn, hevder Robert McChesney, forstår jeg ham rett.

Dette er noe av temaet i en meget interessant bok fra 2004: ”Into the Buzzaw. Leading Journalists Expose the Myth of a Free Press”, redigert av Kristina Borjesson (2004). Boka består av 19 kapitler og viser gjennom en rekke skremmende og opplysende eksempler hvordan journalister og media gjennom unnlatelser og ved press forsvarer bokas tittel. Så min oppfordring er, les den!

I det konkluderende avslutningskapittelet skriver Robert McChesney om ”The Rise and Fall of Professional Journalism” blant annet at det er umulig å forestille seg en bedre verden med dagens mediasystem som lider under trykket fra finansmarkeder, reklamebransjen og eierklassen.

Uten å påstå at mediaverden og ytringsfriheten i Norge er helt lik forholdene i USA, så er det mer nærliggende å sammenligne oss med USA enn med Kina og Russland, og se om vi har noe å lære eller frykte.

Forestillingen om at journalistene skal være nøytrale og objektive er bare om lag hundre år gammel. Tidligere var dette helt utenkelig. For journalistenes oppgave i USA i tiden etter grunnloven av 1787 var både å informere, overtale og ikke minst forsvare ulike politiske synspunkter, skriver Robert McChesney. De fleste aviser var nært knyttet til politiske grupperinger.

Rettighetserklæringen (Bill of Rights) ble vedtatt i 1791 og utgjør noen vedlegg til grunnloven. Den ga borgerne frihet til blant annet å ytre seg, utgi skrifter og holde forsamlinger. Men styresmaktene fulgte fortsatt den britiske sedvaneretten om ”opprørske æreskrenkelser” og allerede i 1798 vedtok Kongressen ”oppviglerloven” som gjorde det straffbart å si eller skrive ”noe usant, anstøtelig eller ondsinnet” om regjeringen.

Der som her satt nok lenge også mye av makten ”i hodet” på folk, som langt på vei fulgte elitenes språklige påvirkning (diskurser) og indoktrinerende adferdsnormer, som innprentet folk å bli gode samfunnsborgere som godtok det bestående samfunnet og de herskende klassers opphøyde stilling – og unnlate å drive politikk. For ”de Samfundsklasser der eie Landet (…) bør ogsaa have den største Indflydelse paa Ledelsen af Landets anliggender”. I 1855 ble Marcus Thrane, som hadde skapt den første demokratiske bevegelsen i Norge med krav om politisk medbestemmelse, dømt til fire års straffearbeid.

Etter hvert som pressen i USA ble mer kommersialisert, og mer økonomisk avhengig av avisannonsene, kom den nærmere den velstående del av befolkningen og ga uttrykk for deres politiske synspunkter. Pressen ble følgelig sett på som en motstander av store deler av den øvrige befolkningen, som etablerte egne presseorganer.

Mediaverden ble etter hvert stadig mer sentralisert på linje med økonomien ellers og samlet i noen få store privateide konserner, slik at det selv i ganske store byer bare ble plass til en eller to aviser. De ble mer opptatt av å tjene penger enn å formidle ulike politiske synspunkter. Flere mente da også at den kommersialiserte pressen skadet demokratiet. Dette truet også avisenes lønnsomhet og eksistens, og noe måtte gjøres. For at leserne skulle kunne stole på det de leste, ble det etablert skoler for profesjonelle journalister, som skulle opptre nøytralt og upartiske, og de skulle opptre uavhengig av aviseiernes lønnsomhetskrav.

Men også den profesjonelle journalismen har innebygde skjevheter: Først, skjevheter forbundet med valget av hvilke historier som skal formidles og hvilke kilder som skal benyttes, eksempelvis når ”nyheter” uten motforestillinger blir en ren gjengivelse av offisielle uttalelser og dokumenter. For det andre er det vanskelig for de som befinner seg utenfor maktens sentrum å skape ”nyheter” og å få oppmerksomhet uten å måtte sette i gang ulike former for aksjoner. For å framtre som upartisk, innhenter journalisten ofte synspunkter på aksjonen fra myndigheter og betale ”eksperter” for å få aksjonistenes meningsytringer fortolket. For det tredje, langt fra å være politisk nøytral, smugles det inn verdier som ivaretar kommersielle og politiske mål for aviseiere og annonsører, og et forsvar av maktens status quo. Journalister kan også bli bedt om å ”grave her, ikke der”, eksempelvis rette oppmerksomheten mot feil og mangler hos vanskeligstilte (trygdemisbruk) og myndighetene (NAV) som skal bistå dem, mens media unnlater å omtale saker som kan sette de velstående og big-business i et uheldig lys, eller omtale deres ”problemer” med arveavgifter og formueskatt med en positiv vinkling.

Det er nesten umulig å forestille seg en prosess mot en bedre verden uten å forandre selve mediasystemet, og vi har ingen tid å miste, konkluderer Robert McChesney.

10.000 syrere til Norge ja/nei!

KrF og Venstre, med flere i spissen, vil ha 10.000 syrere til Norge! Av noen hundre tusen lidende flyktninger, ønskes ti tusen utvalgte til Norge. Hva vil det koste Norge i kroner og ører, nevner ikke de ivrige politikerne med et ord? Det kan koste Norge milliarder?
Hva så med de 240.000 flere eller færre som ikke får hjelp i leirene? Hva vil de koste i forhold til de heldige som trakk lykkeloddet?
Og, så var det bare titusen “lodder” KrF og Venstre hadde å dele ut til de som eventuelt kommer til Norge?
Så vil vi få høre i årets valgkamp KrF og Venstre fortelle oss hva de har oppnådd med sin “flyktninge politikk” Vel vitende om at de kunne ha hjulpet titusenvis flere flyktninger, men lukker øyne og ører for det… Sammenlignet med de som blir igjen i teltleirene, og det som verre er?
Det er kommune og fylkesvalg i september i år. Det preger kanskje innspillet fra de som vil trykke de titusen syrerne til i sitt bryst. Ganske spekulativt spør du meg…
Hva mener du om å la mange hundretusen flyktninger i stikken, mens ti tusen kan komme hit til fred, frihet, velferdsgoder knapt noen annen nasjon er villige til å gi?
Hundretusener blir sittende igjen i Syria , mens Røde Kors, FN, Leger uten grenser, og andre organisasjoner ikke har penger til å yte hjelp til de mange gjenværende i leirene?

Sykkelsti

Å satse på sykkelsti fra Stavern til Skårabakken istedenfor fra Bakkane til Strandbakken i Helgeroa er en fatal feilprioritering. Tilhengere av turistvei fra Stavern kan bare slå opp ordet “fatal” i fremmedordboka. Glem argumentet om turistvei fra Stavern i sommerhalvåret, men tenk trafikksikkerhet. Veien fra Stavern er riktig nok sterk trafikkert i sommerhalvåret. Men resten av årets 9 måneder er den som en rolig norsk bygdevei. En bil i ny og ne. Fra Bakkane til Helgeroa er det stor trafikk hele året! Da snakker vi om steintrafikk fra brudda i Tveidalen, næringstrafikk til Helgeroa og Havna og ikke minst trafikk til de store boligområdene her ute. Året rundt! På toppen av dette kommer en enorm trafikk fra mai til langt ut i september der feriegjester utgjør en stor del. Ja, og busstrafikk hver time. Farta er stor og Politiet har hyppige fartskontroller. I tillegg er veien fra bånn av Bertelbakken fram til første avkjøring ned til Helgeroa spesielt farlig. Her er det uoversiktelig for biler og syklende. Veien har heller ikke veiskulder noe som gir en syklist, og jeg sykler her mye i sommerhalvåret, null mulighet til beskyttelse. Du blir bare tvunget ut i veien sammen med bilistene.
Derfor er det helt komplett uforståelig at man nå snakker om sykkelsti, en fordekt turistvei, fram til Skårabakken. Det hadde vært interessant å vite fra Trygg Trafikk eller Politiet mener om saken. Jeg er overbevist om at de vil gi meg rett.
Anders Graven
Helgeroa

Innlemming eller ny kommune?

Hvis en kommunesammenslåing i fremtiden blir aktuelt skal det ikke være en ensidig innlemming av Lardal. Det må være villet og ønsket fra begge parter. Det må vise at innbyggerne får en bedre kommune og innbyggerne bør være hørt og ønske en ny kommune. Og det ønsket burde gjelde både Lardals og Larviks innbyggere.

Jeg skal ikke legge meg opp i Larviks prosess, men leserinnlegget fra Gina Johnsen (FRP) gir en grunn for meg å stille noen spørsmål. Det virker som man mener at Larvik ikke har tenkt å endre seg i det hele tatt ved en evt sammenslåing og ved større avstander. Hvis livet skal fortsette prikk likt i Larvik, og Lardal må infinne seg i å bli et lyderike så kan jeg forstå at innbyggerne i Larvik har mindre grunn til å engasjere seg. For Lardals innbyggere kan det kun gi større grunn til oro.

Jeg spørr meg, har Larvik analysert hovedspørsmålen; Hva som kan bli bedre for Larviks innbyggere ved en evt sammenslåing. Hvilke nye utfordringer får Larvik ved en evt sammenslåing med Lardal? I utkast til utredningen står det at Lardal kan få utfordringer med rekrutering av fagpersonell på enkelte områder. Når skal det analyseres hvordan en evt fremtidig storkommune skal løse denne utfordring? Skal ansatte med plassering i Larvik beordres pendle til Lardal i sin stilling? Skal det utbetales reisegodtgjørelse for slike reiser og arbeidstid i reisetiden?

Eller hva med med kulturskoletilbudet. Larvik har flerårige køer til de mest attraktive tilbuden. I en ny storkommune, kommer ungdomer fra Larvik isteden tilbys kulturskole i Lardal hvor det idag ikke er kø? Dette er noen få av mange rekfleksjoner som ikke er belyst i den felles utredningen. Slike spørsmål trengs å bli besvarte.

I Lardal er det et stort engasjement om Lardals fremtid. I spørreundersøkelsen svarte majoriteten at man ikke ønsket en sammenslåing. Hva Larviks innbyggere mener om en ny evt storkommune får vi ikke vite.

Magdalena Lindtvedt
Ordførerkandidat
Lardal Venstre

Pensjonisters kjøpekraft

Av ØPs leder 7. mai (og andre medier) vil vi alderspensjonister gå 25 kroner i minus for hver 1000-lapp, som da er det vi risikerer å gå i minus etter årets trygdeoppgjør når prisstigningen tas med i beregningen. Det skal utgjøre 0,25 %, har jeg forstått det rett (0,5 – 0,75 = – 0,25). Men én prosent av 100 kroner er jo som kjent én krone, og 0,25 % blir da 25 øre av kr 100, eller kr 2,50 av kr 1000, ikke 25 kroner. Men muligens er det her en beregning jeg ikke helt har forstått. En nærmere forklaring er derfor kanskje på sin plass?

Stengte grensejusteringer

Lardal kommunestyre gjorde en helomvending og stemte mot sitt forrige vedtak om å avvente hva Kongsberg mener om grensejustering for Hvittingfoss. Jeg er forbauset over argumentene som ble brukt i debatten.

For det første er det er ingenting fra Kongsberg side som er forandret siden sist Omholt fikk flertall i kommunestyre for at vi istedenfor å stenge døren da, skulle avvente Kongsbergs diskusjon om grensejustering. Kongsberg har pr idag sagt at det kan være aktuelt med grensejusteringer.

For det andre argumenterer Varaordfører Knut Olav Omholt (SP) med at spørreundersøkelsen viste at en minoritet ønsket seg til Hvittingfoss. I spørreundersøkelsen ble det spurt om;
«Dersom kommunesammenslutning blir aktuelt, bør Lardal kommune etter din oppfatning slå seg sammen med Larvik, eller ønsker du at Lardal slår seg sammen med en annen kommune?» Det er dette spørsmålet som innbyggerne tok stilling til. De ble ikke spurt om grensejustering. Derfor er det søkt å bruke de tallen til å lukke døren til fremtidige grensejustering.

Men ettersom tallen fra spørreundersøkelsen ble brukt må jeg spørre: Hva med de 56% i spørreundersøkelsen som ikke ønsker sammenslåing? Betyr det da at flertallet i kommunestyre da vil avslutte utredningen med Larvik og isteden utrede hva som trengs for at Lardal skal bestå som egen kommune?

Nå har Lardal virkelig posisjonert seg finfint for å gi innbyggerne godt utrededte alternativer å ta stilling til! Samtidig ser vi at majoriteten i Siljan troligtvis kommer til at man ønsker å bestå som egen kommune. I Lardal har flertallet tidligere stemt ned å utrede hva som skal til for å bestå som egen kommune og nå har flertallet også stengt alle andre dører. Demokrati er også å ha respekt for minoritetens argumenter og konklusjoner.

Venstre gleder seg til å jobbe med utviklingen av Lardal – arbeidsplasser, bosetting, næringsliv, kulturliv og frilufts- og naturkommune. Sammenslåing eller grensejustering kan bare være aktuelt om det viser seg at innbyggerne får det bedre. Etter debatten i kommunestyret virker noen rett og slett ha gitt opp Lardal som egen kommune. Det har ikke Venstre.

Magdalena Lindtvedt
Ordførerkandidat
Lardal Venstre