Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Viser arkivet for mars, 2015

Marsipan og marsipan?

Larviks minste hus Prinsensgate 12, midt til høyre i bildet. Min mor Borghild står og ser etter min tante Inga med hvit stråhatt. Til venstre har vi huset til tannlege Smedsrud hvor Oscar Ruud drev bakeri og konditori i første etasje.

Marsipan og marsipan?
I disse påsketider hvor nordmenn spiser 23 millioner figurer i marsipan og sjokolade (ifølge VG). Kan det være interessant og se på litt på marsipanens historie i Larvik,
Etter Liabrannen i 1902 økte produksjonen av brød kraftig i byen, og mange nye bakerier åpnet. De forsynte byens befolkning sammen med en mengde murere, som skulle gjenoppbygge Kongegata og Lia med murhus i Jugendstil, med brød. Murerne spiste mye brød og drakk en del øl. Bakerne bakte den gang mest finbrød, men også kaker og andre søtsaker. De fikk også innpulser fra utlandet med nye delikatesser basert på mandler og sukker. Særlig etter at mange østerrikere flytta til Danmark under vanskelige tider i Østerrike på slutten av 1800 tallet, kom norske bakere i kontakt med konditorkunsten.
Min far gikk i lære i fire år hos baker og konditormester Oscar Ruud, som hadde butikk i Prinsegata, på hjørnet ved Frelsesarmeens bakken. Der lærte han og praktiserte konfekt og marsipan kunsten.
Han åpnet eget konditori sammen med sin far rett over gata for sin gamle arbeidsgiver i 1925, og produserte en mengde marsipanfigurer til jul og påske. Hans utstilling av julens utvalg av marsipan i utstillingsvinduet mot Prinsegata var så populært, at det sto mange mennesker og ventet på at han skulle fjerne forhenget, som dekte til vinduet, mens han ordnet utstillingen.
Figurene var formet som griser, frukter som jordbær og bananer, og det var smørbrød med ost og pålegg. Han hadde også små geitoster med sølvpapir. Til påske ble det laget mange egg.
Det var en nokså om stendig jobb å lage marsipan. Mandlene skulle skåldes i varmt vann, deretter rives i en kvern for så å valses sammen med sukker. Denne massen ble blandet med melis. De beste mandlene kommer fra Spania helst fra Mallorca, som har rød jernholdig jord. Det gir gode og oljerike mandler. Mens de simpleste og tørreste mandlene kommer fra California, og de er billigst. Det er innholdet av mandelolje i mandlene som er viktig for kvaliteten.
Nå for tiden kan det mistenkes at det blir brukt billige mandler i norsk marsipan, og for ytterligere og spare på råvarene og forlenge holdbarheten, kan man også tilsette glukosesirup i marsipanen. Det er vel ikke usannsynlig at det skjer i konfektindustrien i Norge for å øke fortjenesten og forlenge salgsperioden. Det er nemmelig ikke ekte marsipan alt som er hvitt og smaker søtt.
Odvar Schrøder Jensen

Gruveindustrien kan ikke overkjøre lokalbefolkningen.

Problematisk og udemokratisk visjon

Johnny Olsrud skriver under overskriften «Europabevegelsens visjon» at de arbeider for et organisert og demokratisk samarbeid mellom folk og stater i Europa, et samarbeid som skal fremme fred, frihet og demokrati.

Selv om vi vet at 1) et storstilt femårig forskningsprosjekt med 120 deltakende forskere konkluderte med at EU ikke er demokratisk, 2) professor og nobelprisvinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, forklarer at EUs bedrøvelige tilstand er selvpåført; resultatet av en serie dårlige økonomiske beslutninger som vi knapt har sett maken til, og at euroen skulle forene Europa, men at den i stedet har delt kontinentet, 3) professor i internasjonal politikk, Janne Haaland Matlary, på Europabevegelsens årlige Europakonferanse understreket at det å tenke på et overnasjonalt EU-demokrati er urealistisk, 4) professor og senterleder ved ARENA Senter for europaforskning, Erik Oddvar Eriksen, påpeker at ved å stemme nei til EU-medlemskap og gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk demokrati i realiteten svekket, og med dette valgte Norge en tilknytningsform som skadet den demokratiske styringskjede og 5) professor John Erik Fossum poengterer at norske myndigheter har ambisjoner om å sikre «norske interesser» gjennom aktiv og tidlig påvirkning når nye regler lages i EU (dette ble også anbefalt av Europautredningen), men at å utnytte dette handlingsrommet ikke er holdbart fra et demokratisk perspektiv, for hvem definerer egentlig hva disse interessene er?

Videre skriver Olsrud at Norge bør bli fullverdig medlem av EU for å ta vår del av ansvaret for utviklingen i Europa.

En del av dette ansvaret kan f eks sies å innebære Russlands kansellering av utbyggingen av gassprosjektet South Stream. Alle de sørøst-europeiske økonomiene er i dårlig forfatning. Og for disse landene var South Stream en vital investering og et infrastrukturprosjekt som skulle sikre deres energimessige fremtid. Transittavgiftene den forespeilet ville ha sørget for stor fortjeneste av utenlandsk valuta. Og i februar fikk vi vite at EUs sanksjoner mot Russland har kostet EU-landene 180 milliarder kroner.

Etter min oppfatning er Europabevegelsens visjon ikke bare problematisk, men direkte udemoratisk. Noe som gjør det svært betryggende å vite at nordmenn aldri har vært mer mot EU enn i dag.

Larviks intellektuelle uredelighet

«Alle dagens kommunestyrerepresentanter står samlet bak ønsket om at vi ser på kulturelt mangfold som en ressurs og som en forutsetning for utvikling av en inkluderende kommune», sitat Hallstein Bast.

Er denne forutsetningen årsaken til at nordmenn får mindre hjelp av velferdsstaten enn innvandrere, slik at vi kan si at ideen om et kulturelt mangfold går på bekostning av landsbyggerne, som f eks eldre pleietrengende mennesker? Det er å anta at ingen av kommunestyrerepresentantene har opplevd å få avslag på dagpengesøknaden sin av NAV ved uforskyldt arbeidsledighet, med den følge at man måtte tømme sparekontoen sin, slik f eks arbeidsinnvandrere og nordmenn var nødt til i 2014. Et samlet kommunestyre ser ut til å sette innvandrere foran nordmenn. Hvor representativt er egentlig det for deg og meg som bor i kommunen?

«Vi har en holdning av at vi bygger et samfunn der det er plass til alle», sitat Rune Høiseth.

I dag deltar spesialskolen Frøy i et velfungerende samarbeid med naboskolen Frostvedt, men snart er det ikke lenger plass til spesialskoleelevene når Frostvedt-barna tvangsflyttes en lenger og farligere skolevei vekk fra dette samspillet, som da vil opphøre. Hvem er plassen i realiteten forbeholdt?

«Innvandrere kommer ikke til å overbelaste det norske velferdssystemet», sitat Ulf Pedersen (leder, NAV Larvik).

Selv har jeg opplevd å ikke få hjelp fra det samme velferdssystemet NAV-sjefen sier ikke vil overbelastes. Det er derfor å anta at nordmenn ikke er å regne som verdige mottakere av velferdsytelser på lik linje som innvandrere for denne mannen.

Etter å ha lest «Dagbok og andre efterlatte papirer» av Maria Quisling og Øistein Parmann, ser det for meg ut til at Vidkun Quisling faktisk ville mer for Norge enn hva noen av dagens politikere og maktmennesker ønsker. For sitatene over forteller om en rådende intellektuell uredelighet her i byen som ofrer nordmenn og Norges fremtid som velferdsstat til fordel for en multikulturalistisk politikk som har mislyktes i store deler av Europa.

Når var Norge sist monokulturelt? Og hva er grunnen til at så få politikere har ryggrad nok til å si at det er en stor fordel dersom Norge makter å hjelpe menneskene som allerede er her før man forsøker å hjelpe andre som ikke er her ved å ta dem hit, istedenfor å hele tiden skulle prate om en inkludering vi vet er falsk og som utelukkende baserer seg på politisk korrekthet?

Som for øvrig gir seg utslag i uttalelser som (denne fra varaordføreren) «av og til må man gripe inn for å stoppe overgrep og sikre et minimum av menneskerettigheter, som i Libya». Noe som og tydeliggjør det faktum at realisme er erstattet av populisme. Men som også beviser at slike angivelige «inkluderende» holdninger faktisk kan være med på å gi større grobunn for terrorisme.

Larviks intellektuelle uredeligehet misbruker skolebarn ideologisk som den bidrar til å ødelegge samfunnet generelt. Det er på høy tid at denne trenden snus. Det er min oppfatning.

Hvor klart må det bli?

Angående det synkende fødselstallet i kommunen, så trenger Larvik flere innbyggere og flere barn, og uten en dramatisk endring må kommunale barnehager legges ned allerede fra neste år, sier virksomhetsleder Sissel Gro Johnson. Uansett vil dette få konsekvenser i form av et stort overskudd av skoleplasser.

Og med det har Larvik nok et godt argument for å opprettholde driften av Frostvedt barneskole.

Selv om det selvsagt er leit å registrere at politisk ideologi er viktigere for storskoleforkjemperne enn hva store deler av befolkningen i Larvik kommune mener, så kan man tillate seg å håpe på at dette tegnet får mange nok av beslutningstakerne til å innse det innlysende; at Frostvedt skole bør bestå.

For hvor klart må det bli? Må Larvik tømmes så å si helt for skolebarn for at man skal forstå at det er bedre å ta vare på det som allerede fungerer?

Strålende trygghet?

«Nytt nødnett er nødvendig for økt trygghet i Larvik», skrev prosjektdirektør ved Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK), Dagfinn Sjøvik, i en kommentar. Planutvalget i Larvik vedtok flere ganger enstemmig at ny mast ikke skulle settes opp på Doktorfjellet. Før Fylkesmannen overprøvde vedtakene med sikkerhet som begrunnelse.

Einar Flydal (som har 40 års fartstid i telekom- og IT-bransjen og med master i telekomstrategi) skriver: «En gjenganger er at der forskerne undersøker, finner de oksidativt stress, et slags akuttforsvar på cellenivå hos alt celle-basert liv. Over lang tid gir det en bred vifte av skader…til tross for at strålingen er svakere enn dagens strålegrenser. Det blir altså demonstrert at de gjeldende strålegrensene i Norge og en rekke andre land bygger på foreldet kunnskap og ikke er biologisk relevante: De beskytter ikke naturen, slik de heller ikke beskytter mennesker. Myndighetene forsikrer således om at skader ikke kan skje og at de fører en føre-var-linje, ettersom strålingen er godt under det som kan skape varmeskader, og de avviser forskning som viser skader uten samtidig oppvarming. Det holder ikke lenger.»

Han peker bl a på at fugler, tamdyr, amfibier, insekter og planter reagerer negativt på stråling fra basestasjoner, mens han understreker at virkninger fra mobilmaster på mennesker er et tema for seg.

Så spørs det om vi mennesker er så unike i vår robusthet at vi på cellenivå ikke lar oss påvirke tilstrekkelig til at strålingen kan kalles helsefarlig.

I boken Biologic Effects of Environmental Electromagnetism fra 1981 (H.L. Kønig, A. P. Krueger, S. Lang og W. Sønning), som er et resultat av en 26 års ferd på området, står det å lese at forskning på de biologiske innflytelsene fra elektriske og magnetiske felt ikke har blitt gjenstand for den oppmerksomheten den fortjener blant forskere så langt.

Har så dette endret seg på en tilfredsstillende måte de siste tredve årene til at vi kan fastslå med sikkerhet at mobilmaster står for en strålende trygghet?

Impregneringen imponerer ei

Da jeg arbeidet ved Larvik Impregneringskompani A/S (LIK) var jeg i 2010 og 2011 vitne til at bedriften svindlet sine kunder og til at miljøet ble forurenset. Og ifjor støtte jeg på en tidligere kollega som informerte meg om at mine dager ved Impregneringen var talte. Noe som etter alt å dømme er et uttrykk for at intet er forandret.

Dersom du som kunde kjøper materialer fra Larvik Impregneringskompani og senere finner ut at disse materialene ikke er godkjente i henhold til kravet fra Treteknisk, mener jeg du har grunnlag for å si at du føler deg lurt. Denne oppfatningen deler ikke ledelsen ved LIK. Det er min erfaring.

Treteknisk er en frittstående forskerforening eid av ca. 130 medlemsbedrifter, og på deres hjemmeside kan man lese at «trykkimpregnert trevirke er beskyttet mot råte- og insektangrep og har betydelig lengre levetid enn uimpregnert trevirke. Dette forutsetter at trykkimpregneringen er foretatt forskriftsmessig, etter godkjente metoder og med godkjente impregneringsmidler.»

To ganger i året kom det i min tid en representant fra Treteknisk for å ta prøver av last som var blitt impregnert. Formålet var å sjekke at lasten holdt mål, altså at impregneringsvæskens inntregning i materialene var tilfredsstillende. Det var også en internkontroll hvor man tok prøver av last, loggførte resultatene og lagret prøvebitene. All last som ikke var godkjent, ble satt til side for å bli impregnert om igjen slik at inntrengningen skulle bli god nok.

LIK har bevisst solgt underkjent last til sine kunder med ledelsens vitende.

Jeg meldte på tidspunktet ifra om at jeg avstod fra å ta disse prøvene på grunn av noe jeg anså som bevisst bedrag og som jeg ikke ville være en del av (jeg varslet etter hvert også Østlands Posten ved Per Marvin Tennum, i den tro at avisen «nesten utelukkende skriver om lokale forhold» -sitat nyhetsredaktør Erik Werner Andersen). Dersom noen tar en prøve som viser seg å være underkjent, og man allikevel sender ut denne lasten til kundene, så føler man på generelt grunnlag at poenget med å ta prøvene blir borte.

I et brev påpekte jeg dette bedraget til direktøren, som svarte meg via en mellomleder ved at vedkommende lot meg få vite at man var uenig i at dette kunne defineres som bedrag. En slags «sånt driver vi ikke med her» -holdning. Det negativt ladde ordet «bedrag» fremkalte for ubehagelige assosiasjoner til at arbeidsgiver kunne vedkjenne seg virkeligheten, og man gikk deretter i forsvarsposisjon ved argumentasjon, fremfor å uttrykke en løsningsorientert holdning til problemet. Det at man ikke så (og fortsatt ikke ser?) på dette som et problem, blir da et problem i seg selv. Som kreosotdrypp på asfalt (som på bildet).

Da jeg så kontaktet Treteknisk og spurte hvordan en slik svindel som beskrevet over ville bli tatt tak i, fikk jeg til svar at de for et års tid siden hadde fått en lignende forespørsel på sms og at de da hadde diskutert dette internt på Treteknisk, og at de skulle gjøre det samme en gang til for så komme tilbake med svar til meg. Men dessverre var det ikke så mye NIK (Norsk Impregneringskontroll) kunne gjøre med slikt, da mye av innholdet bygger på tillit. I de nye NTR-dokumentene jeg fikk står det imidlertid klart og tydelig at last med utilstrekkelig inntregning eller opptak må impregneres på nytt.

Noen dager senere fikk jeg en ny mail, der det stod: «Til informasjon, så vil dagens system for bedriftens egenkontroll bli endret.»

Vel og bra var det, tenkte jeg. Og gikk med hevet rygg fra en arbeidsplass med svekket troverdighet.

Livsfarlig ledelse

Data fra de amerikanske borgerkriger, Napoleonskrigene, første og andre verdenskrig viser at kun 15 – 20 prosent av soldatene i de nevnte slag avfyrte skudd for å drepe. Selv under D-dagen 6. juni 1944 var det bare 15 prosent av de allierte infanterisoldatene som skjøt for å drepe, de øvrige 85 prosent siktet konsekvent ved siden av eller lot være å skyte. De fryktet mindre for selv å bli drept enn å ta livet av andre. Det skriver Christian Ørsted i sin bok: Livsfarlig ledelse – forstå de psykologiske mekanismer der styrer dit arbejdsliv (København 2013).

Denne flotte menneskelige egenskapen var imidlertid lite effektiv. Den amerikanske hær fant imidlertid løsningen og opplæringsmetodene som førte til at under Koreakrigen skjøt 50 prosent av de nye rekruttene for å drepe, og under Vietnamkrigen var effektiviteten nær opp mot 100 prosent – med My Lai som et grelt eksempel. Imidlertid har det også vist seg at nesten alle som hadde vært mer enn 60 dager i felten, fikk etterfølgende psykiske lidelser – og det ble konkludert med at de som unngikk slike lidelser, måtte vært psykopater fra starten.

Christian Ørsted forteller at moderne ledelse ble født under andre verdenskrig og som innledningen ovenfor eksemplifiserer, skulle denne ledelsen vise seg å være overlegen i forhold til hva verden tidligere hadde sett. En lang rekke av disse gjennombrudd er det aldri blitt undervist i på verken psykologistudier eller handelshøyskoler, sier han. Ingenting er blitt diskutert åpent i det sivile. De er blitt kopiert, men verken forklart eller forstått.

Ørsted gjør dette til et gjennomgående tema i sin bok, og han byr på en rekke interessante eksempler. Her skal kort og ufullstendig nevnes myten om belønning og straff. Han trekker blant annet fram studier som viser at barn som ble belønnet for sine tegninger, var mindre utholdende og at forventningen om belønning førte til at de tegnet dårlige. Dette gjelder mer generelt, for: Hvis det er nødvendig å belønne meg for å gjøre dette her, så må det være fordi handlingen mangler verdi i seg selv. Når vi belønnes, taper vi gleden ved selve det utførte arbeid, med tragiske konsekvenser i mange tilfeller. Tilsvarende gjelder bruken av bonuser i arbeidslivet. Men les selv, her burde være nok stoff til ettertanke.

Hvis lenkene over ikke virker, se:
www.killology.com/article_onkilling.htm
www.livsfarligledelse.dk

Bo til glede, det er ingen plikt!

Det skal være en glede, ikke en plikt å bo i Larvik, sier Høyres ordførerkandidat ifølge ØP 06.03.15. Men boplikt betyr da selvsagt ikke at man må bo i Larvik mot sin vilje. Man kan jo flytte og bo hvor man vil her i landet. Det boplikten jo skal sette en stopper for, er at folk med mye penger kjøper helårsboliger som man kun ønsker å benytte som fritidsbolig for opphold i noen korte uker av året, til fortrengsel for andre som vil bo her fast. Med boplikt bør boligprisene forhåpentligvis kunne holdes på et nivå som også mennesker med en vanlig inntekt kan makte, uten å måtte ”bo seg ihjel”.

Uten regulering vil den med flest penger konkurrere ut de med mindre penger ved kjøp av boliger, uansett om man ønsker å bosette seg her eller ikke (og boligprisene i landet er allerede faretruende høye). Da er det ”markedet” som bestemmer, uavhengig av hva lokaldemokratiet og menneskene i tettstedene ønsker. Og som Høyre innrømmer, så handler dette i bunn og grunn om eiendomsretten, uten å problematisere dette noe nærmere eller å forklare hva de mener med ”eiendomsrett” i dagen samfunn.

Men med 8. mars friskt i minne, kan det være betimelig å minne om hva eiendomsretten omfattet langt ut på 1800-tallet, nemlig at menn blant annet kunne eie kvinner. Christian Vs lov fra 1687 bestemte at sønner arvet dobbelt så mye som døtre, og kvinner var umyndige hele livet og hadde ingen rett til å råde over sin egen økonomi. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Enker var ”myndige” under forutsetning av at de hadde en mannlig verge. Det viktigste arbeid for kvinner før andre verdenskrig var å være tjenestejente eller hushjelp, og fram til 1891 sto tjenestejentene under hustukt. De hadde ingen rettigheter som kunne sikre dem et privatliv og arbeidsgiveren (husbonden) kunne straffe dem fysisk eller bortvise dem hvis de var ulydige eller oppsetsige.

I dag fører eiendomsretten blant annet til at selskaper med tvilsom moral og adresser i skatteparadiser, i stor grad kan skalte og valte med norske arbeidsplasser og kjøpe opp helårsboliger (uten boplikt) i Larvik dersom de skulle se seg tjent med det. Eiendomsrettens innhold og rammer i vår globaliserte verden burde derfor vært et høyt prioritert tema for de politiske partier.

Sa noen respekt for innbyggerne?

Ja, ordføreren. Som skriver angående boplikt i Larvik at «det er leit å registrere at politisk ideologi er viktigere for Høyre enn hva store deler av befolkningen i Larvik kommune mener.»

Hvis vi så bytter ut «Høyre» med «Høiseth» og skifter fokus til f eks storskolesaken, så ser vi hvordan setningen er mer treffende; «det er leit å registrere at politisk ideologi er viktigere for Høiseth enn hva store deler av befolkningen i Larvik kommune mener.»

For det er et kjent faktum at Høiseth (og resten av storskoleforkjemperne) til dags dato fortsatt skylder innbyggerne dokumentasjon som tilsier at store skoler er bedre enn små når det kommer til læringsutbytte.

Og følgelig kan det virkelig triste sies å være hvordan ordføreren later som om velgerne i skolesaken ikke eksisterer, mens han beskylder andre for å være som han selv. Noe som minner om despekt, snarere enn det motsatte.

En ekskluderende holdning

Ved fjorårets slutt hørte vi ordfører Rune Høiseth si at vi har en holdning av at vi bygger et samfunn der det er plass til alle -bortsett fra elevene på Frøy da, som han glemte å nevne og som snart blir stående uten dagens samarbeid med naboskolen Frostvedt.

Han hevdet og at det er et stort arbeidsmarked i regionen, samt at flyktningene er et positivt tilskudd til Larvik -også her glemte han å nevne at mens Larvik fortsetter å ta inn innvandrere, så måtte vi som allerede er her finne oss i å gå uten økonomisk støtte fra NAV hvis vi skulle være så uheldige å bli permitterte fra jobben, men pytt, hva gjør vel det så lenge «vi» har plass til «alle»?

Allerede ved utgangen av januar måned kunne vi lese at det i arbeidsmarkedet i Vestfold var stor tilgang på mange nye arbeidssøkere -og selv om ordføreren ønsker alle velkommen, er det vel ikke gitt at alle som kommer hit tar eller kan ta arbeid? Og hva arbeidsplasser angår ser det ut til at opp mot tusen av dem uteblir for Larvik`s vedkommende. IKEA havner i Sandefjord (250 til 300 stk) og det nye storfengselet (700 stk) blir heller ikke å se innenfor kommunens grenser.

Så hva hjelper egentlig en holdning som sier den vil hjelpe alle, annet enn at den muligens gir falske forhåpninger og skaffer solidaritetspoeng fra noen? For det å ville hjelpe mennesker som ikke har kommet ennå på bekostning av mennesker som har kommet hit og som allerede befinner seg her, er mer forverrende enn forbedrende situasjonen tatt i betraktning, slik jeg ser det. Og fortsetter man slik i det lange løp er det ikke veldig vanskelig å se at Norge på denne måten vil bli fullstendig ødelagt som velferdsstat.

Men det er kanskje målet til Høiseth & co? Man kan virkelig begynne å lure, sett i lys av det antidemokratiske maktmisbruket som håner flertallet i den pågående skoleskandaleskamsaken.

Jeg mener politisk korrekthet er ødeleggende for landet, som i Sverige. For hvor er egentlig nestekjærligheten i det å overse elevene på Frøy, mens man indirekte påstår at man har omsorg for mennesker i andre land? Og det blir ikke akkurat mer troverdig når vi vet at ordførerens eget (Arbeider)parti støttet en ulovlig krig mot Libya der sivile ble drept unødig og som forårsaket flere flyktninger.

Utsagnet ditt om at dere ønsker å ta ansvar blir derfor rett og slett for dumt, ordfører Høiseth.
For etter min mening ser det ut til at du besitter en holdning som ekskluderer nordmenn.

Apropos 8.mars

Er kvinnefrigjøringen globalt egentlig underlagt religiøse premisser?

Det norske tap

Leder for Europabevegelsen i Vestfold, Johnny Olsrud, mener at Nei til EU har tapt over syv og et halvt tusen dager på rad siden det sobre og demokrativennlige utfallet av folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994.

Videre skriver han noe de aller fleste har fått med seg, at Norge har blitt stadig mer integrert i EU.

Men er denne integreringen basert på demokratiske prinsipper, respekt for nasjonal suverenitet eller sunn fornuft?

Langt ifra. Det er som ekspert på konstitusjonell rett, Eivind Smith, professor Helene Sjursen og jurist Anine Kierulf så korrekt påpeker, sammen med jus-forsker Eirik Holmøyvik; Stortinget har i stillhet endret Grunnloven uten noen formell behandling, ved å skrittvis overføre myndighet fra Norge over til EU`s organer. Og det uten å følge det strenge kravet Grunnloven har for å gjøre noe slikt. Når Olsrud unnlater å problematisere dette, kan man mistenke ham for å ha heller liten respekt for konstitusjonelle bestemmelser.

For det er mulig lederen for Europabevegelsen i Vestfold oppfatter slik atferd fra Stortinget som en seier. Men for resten av oss som fortsatt bryr oss om medbestemmelse i eget land er selvfølgelig det reelle tapet i denne saken tapet av ytterligere nasjonal suverenitet.

Og sånn sett kan man si at hele Norge, og ikke bare EU-motstanderne, har tapt litt hver dag siden 1994.

Den store storskolebløffen

Onsdag 19. juni 2013 var det et leserinnlegg i Østlands Posten der det fremkom at to eller flere av de politiske partiene hadde blitt enige om å bløffe Larviks befolkning for å få forståelse og aksept for et vanskelig valg. Innlegget var skrevet av en politiker som fant det naturlig å trekke seg ut av politikken på grunn av dette (og som ble anklaget for å være en emosjonell far som bare ville forsvare skolen sin).

Da kommunen avgjorde hvordan en ny stor barneskole skulle bli til, valgte man å nedlegge den skolen som er nest billigst når det kommer til driftsutgifter pr elev, og som har et velfungerende samarbeid med spesial- og naboskolen Frøy, der det er skapt en arena der det er mulig å få til integrering, fellesskapsopplevelser, omsorgssituasjoner og synliggjøring av at vi mennesker er ulike i funksjonevne, men har samme verdi og samme behov for opplæring, omsorg og oppmerksomhet fra andre (for å sitere en tidligere rektor ved Frostvedt).

Hvis de ivrigste lokalskolepolitikerne får det som de vil, som f eks ordfører Rune Høiseth (Ap), varaordfører Hallstein Bast (V) og partileder Per Hermann Aune (Ap), kan den nye storskolen romme 780 barneskoleelever (330 mer enn høyest anbefalte antall på 450).

Det nevnes at Larvik Arbeiderparti i denne saken trosset et flertall av egne medlemmer som var for en videre drift av skolen.

Budsjettsprekken på nær hundre millioner kroner kan etter min mening gi støtte til påstanden om at Larviks befolkning har blitt holdt for narr. Bedre ble det heller ikke av at lokalavisen valgte å kalle det snart ødelagte samspillet for et løft. Eller at Ap-lederen lokalt kalte beslutningen gjennomtenkt.

Denne avgjørelsen er selvsagt ingenting å være stolt av (er man det, har man etter mitt skjønn på en eller annen måte grundig fått begrenset sin evne til å tenke rasjonelt) og det går nærmest usagt at de ansvarlige (eller kanskje uansvarlige er en mer dekkende beskrivelse?) ikke bryr seg stort om hvordan barneskoleelever virkelig har det på skolen så lenge den skolesentraliseringen de sikler etter blir en antidemokratisk virkelighet (eks.; lenger og mer trafikkert skolevei).

Skolebløffen bør få konsekvenser. Og inntil så skjer er det klinkende klart at Larvik kommune ikke respekterer verken demokrati eller skolebarns ønsker. Det vil for alltid dette fremtidsforringende skolevedtaket være en robust bekreftelse på.

Noen ord fra en mor: «Hvordan skal min datter og andre elever på Frøy bli vant til å omgås de det er flest av i samfunnet? Hvor er integreringstanken?»

Svaret ser ut til å være at integreringstanken i Larvik er forbeholdt mennesker fra andre land som ennå ikke har kommet til Norge -i det politisk korrekte sitt navn, og på bekostning av oss som allerede er her. Derfor er det etter min mening på høy tid at disse bløffmakerne av noen politikere stilles til ansvar for måten de bryter ned det norske samfunnet på. For den store storskolebløffen i Larvik sår mer splid enn samhold. Noe som kan minne om det Quisling sa; «at det har vært nordmennenes ulykke gjennom tidene at de alltid har vært splidaktige med seg selv.»

Poesibyen

Det var den gang jeg gikk rundt i Larvik og leste poesi. En gullgruve av livsvisdom. Jeg fant dem over hele byen. Den som har begge beina på jorden, står stille. Jeg gikk og jeg leste. Jeg gikk og jeg leste. Det var en vandretur i tankens høyborg.
Nå sitter jeg øverst på torget og spiser “Dansk leverposteismørbrød.” Det smaker fortreffelig. Jeg har også investert i en kopp kaffe. Fornøyelsene har sin pris, men gleden er gratis. Helt gratis er ikke smørbrødet. Jeg kunne kanskje ha klart meg med et halvt smørbrød?
Det er mye folk på torget. Det er lørdag. Det vrimler av barn. Foreldre og besteforeldre. Det er “Barnas dag.” Jeg sitter alene. Som vanlig. Men føler meg ikke ensom. Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne. Det er klokt sagt. Skulle nesten tro jeg hadde funnet på det selv.
Det er langt mellom venner. Mellom venner står det mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer. Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. Langt mellom venner? Nei, ikke nå til dags. Jeg tar fram mobilen. Jeg ringer et par venner. Den ene har familiebesøk. Den andre er på ferie. Den tredje tar ikke telefonen. Hvor er vennene blitt av?
Jeg banker meg i hodet. Hva er det jeg har glemt? Jo, nå husker jeg det. Møter du veggen får du hilse fra meg. Jeg flirer for meg selv. Jeg ler. Holder meg for munnen så ingen skal se det. I bokhylla hjemme har jeg en samling vitsebøker. Har jeg behov for å le er det bare å ta fram en av dem. Jeg er gammel. Det er en stor fordel. Jeg husker ikke så godt. Jeg ler like hjertelig av en vits jeg har lest mange ganger.
Den som venter på en anledning, taper tid. Jeg ser rundt meg. Her er det mange mennesker. Det er fullt mulig å opprette nye bekjentskaper. Ved bordet ved siden av sitter en dame og spiser is. Det surrer med veps rundt henne. Jeg prøver å hjelpe henne med å jage dem vekk. Den eneste måten å få en venn på, er å være en.
“Kjempefint vær. Nesten for varmt. Har vært og badet på Tollerodden i dag.” Jeg starter en samtale. Hun smiler. “Jeg har vært og badet. Men jeg var i Farris.” Dette går fint. Jeg er allerede i gang med å stifte et nytt bekjentskap. Hun er også alene. Hun setter pris på at jeg prater med henne. Hun liker å bade. Vi har en felles interesse. Det er et godt utgangspunkt for vennskap. Hva søker jeg i vennskapet? Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene.
“I sommer har det vært så varmt at det har vært ekstra deilig å bade.” Hun nikker med hodet. Vi er enige. “Nå kunne vi trenge litt regn. Det er stor brannfare.” Hun begynner å snakke om den store brannen i Sverige. “Håper vi får regn snart. Vi trenger noen kraftige regnskyll.” Det er vi skjønt enige om. Men vi vil helst ha regnet om natten.
Jeg ser ut over torget. Lar blikket gli fra den ene boden til den andre. Kanskje jeg kan finne noe spennende? “Fint at man har startet med torgdag på lørdager. Det trekker folk. Gir mer liv i sentrum. Kanskje vi kan finne noe spennende?” Hun nikker. Vi er visst enige om det meste.
Jeg ser fugler som leter etter mat på torget. Kanskje jeg skulle gi dem noe å spise? Nei, det går ikke. Jeg har spist opp smørbrødet. Jeg hører måkeskrik oppe i luften. Bare de tamme fuglene lengter … De ville flyr. Jeg reiser meg opp fra bordet. Hun reiser seg også. Vi går sammen bortover mot boden med bøker. Kanskje vi finner noen bokskatter? Hva med en vitsebok eller to? Vi studerer bøkene. Vi småprater, diskuterer og ler.
De snakket forbi hverandre hele livet, men følte seg likevel truffet. Snakker forbi hverandre? Nei, vi er helt på bølgelengde. Vi har to felles interesser: bading og bøker. Der ser jeg flere reisebøker: Paris, Roma, London. Kanskje det er på tide med en tur til London igjen? Hvis du ser ut som på passbildet ditt, er du for syk til å reise. Passet mitt er snart utgått på dato. Gjelder det også meg?
Vi går fra bod til bod. Hun finner flere ting hun trenger? Jeg kjøper et glass med hjemmelaget honning og en mini PC. Jeg mangler honning, men ikke PC. Den var billig og svært praktisk å ta med seg på tur. Jeg måtte bare ha den. Vi har alt, men det er også alt vi har?
Vi setter oss på en benk for å slappe av. Hun oppdager hva som står skrevet på den. Hun leser det høyt. Nikker med hodet. Sitt ikke inne når alt håp er ute. Hun kjenner seg igjen. “Jeg ble enke for et år siden. Jeg lukket meg inne. Gikk ikke ut.” Samtalen går videre. Vi snakker om å miste noen, om ensomhet. Det er godt å sette ord på det. Vi kommer hverandre nærmere. Vi utveksler navn og mobilnummer. Det begynner å gå fra bekjentskap til vennskap.
“I vår gikk jeg fra benk til benk og tok bilder av alle visdomsordene. To av dem gjorde særlig inntrykk på meg. Begge hadde noe med hjerte å gjøre. Men jeg husker dem ikke helt.” Hun foreslår at vi går rundt for å finne dem. Vi har sittet i skyggen av noen trær. Nå reiser vi oss opp. Og snur oss. Vend ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggene.
Vi går sammen. Fra benk til benk. Visdomsordet skal inneholde hjerte. Hvor finner man det? Vi finner det ikke på Dagsrevyen! Der handler det mest om krig, terror og trusler. Det samme gjelder avisene. Men poesien kan lære oss mye. Vi går og vi leter. Vi leter og finner. Det er alltid et annet hjerte som får oss til å kjenne vårt eget. Like etter finner vi det neste. Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår.
Ved den nederste kiosken kjøper vi kaffe og vafler. Med syltetøy. Hun tar jordbær og jeg bringebær. Det smaker så godt at vi tar en til. Hun tar bringebær og jeg jordbær. Det kommer for en dag at vi begge liker å gå på bærtur. Vi får med oss et siste visdomsord før vi skilles. Vi rister på hodet og ler høyt. Vi lager en masse syltetøy uten å skjønne bæret