Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Forum: Leserbrev

Takk for meg

Alt har en ende, så også denne reisen.

Jeg har fått være med på en utrolig reise så langt sammen med mine to eldste sønner, en reise som har gått over guttas syv første år i skolen, populært kalt barneskolen. Fra høsten av blir de ungdomsskole elever på Ra. Så er det bare å vente et år før minstemann skal ta sine første skritt inn skoleporten på Langestrand skole og nye syv år venter.

Mine eldste håpefulle har lagt bak seg syv flotte år på Langestrand skole, nærskolen som har betydd mye for utviklingen de har hatt. Vi foreldre er ansvarlige for oppdragelsen av våre barn, og vi er ansvarlige for samarbeidet med skolen, men det er nå engang sånn at på skolen får de inn lærdommen.

Thomas Nordahl, en norsk pedagogikkforsker, er klar i sin tale og konklusjon.
«God dialog med foreldrene skaper bedre lærere.»
Skolen og lærerne er gitt mye makt av samfunnet. Skolen er en institusjon som alle skal inn i, og den griper inn i barnas, foreldrenes og familiens liv. Det er viktig at skolen og lærerne involverer foreldrene, tar hensyn til foreldrenes ønsker og ser det som positivt at foreldrene har en mening om undervisningen. En god dialog med foreldrene skaper bedre lærere.
Foreldrene har også en viktig oppgave, særlig i forhold til hvordan de støtter opp under barnas skolegang, snakker positivt om skole og prioriterer skole og leksearbeid.
Den beste løsningen for elevens læringsmiljø er at det utvikles et demokratisk felles ansvar mellom skole og hjem, der man samarbeider. Det felles målet er at barnet skal hjelpes best mulig fram i livet.

Her er det mange foreldre som er flinke, men alle kan bli enda flinkere.

Når barna deres starter på skolen igjen etter sommerferien, tenk da litt på det som Nordahl skriver, et godt skole-hjem samarbeid er det beste for barna våre.
Det finnes mange muligheter til å engasjere seg litt mer en bare samarbeidet med skolen, ta gjerne del i skolens utvalg som består av foreldrene.

FAU, foreldrenes arbeids utvalg, her er det en foreldrerepresentant fra hver klasse som får lov til å jobbe som et bindeledd mellom foreldrene i klassen og FAU-leder, som igjen kan ta opp saker med skolens ledelse om det er saker eller innspill som måtte komme. Dette er en flott måte å bli kjent med alle foreldrene på, samt få være med på å sette agendaen på saker som måtte engasjere deg eller andre foreldre i klassen til barnet ditt.

SU, samarbeids-utvalget, er skolens øverste organ, hvor saker som angår skolen, det være seg budsjetter eller innspill fra FAU, blir vedtatt og satt ut i live. Dette er et utvalg som består av foreldre, lærere, skolens ansatte og rektor ved den respektive skole. Her er det også kjempefine muligheter for deg som måtte ønske å bidra litt ekstra, man får være til nytte og man får kunnskap om hvordan skolen driftes. Grip de muligheter som finnes, skolene trenger et god skole-hjem samarbeid, og de trenger engasjerte foreldre.

Selv har jeg hatt den store gleden og privilegiet å sitte som leder av samarbeidsutvalget på Langestrand skole i fem år.Det har vært lange kvelder og til tider mye møter, men jeg er ærlig når jeg sier at det var verdt det! Blir nesten vemodig å gå av nå, men alle reiser har som nevnt en ende, så her ender min reise så langt.
En riktig god sommer til alle elever og foreldre og lykke til med skoleoppstarten i august.

Thomas Løvald
Avtroppende SU-leder
Langestrand skole
Fortsatt engasjert :-)

Spørsmål om frihet, medvirkning, demokrati og miljø

”Alt har blitt sagt. Utvilsomt. Hvis ikke ordene hadde skiftet mening, og meningene ord”, skrev forfatteren Jean Paulhan (1884-1968). Likevel forsøker jeg meg med noen spørsmål jeg håper å få svar på:
1. Hva bidrar best til personlig medvirkning og personlig frihet: Kommunalt eide og demokratisk styrte virksomheter, skoler og sykehjem med kjente og folkevalgte representanter; eller selskaper, skoler og sykehjem, eid av internasjonale konsern med ukjente eierne som bruker den private eiendoms- og styringsrett til å lede virksomheten via stråselskaper i lukkede skatteparadis?
2. Hva skjer med lokalsamfunnets framtidige levedyktighet, frivilligheten og folkestyret når internasjonale konserner overtar lokale virksomheter og flytter verdiene – overskudd, skatter og kompetanse – utenlands?
3. Hva skjer med den sosiale solidariteten og folks villighet til å betale de skatter som et velfungerende samfunn er helt avhengig av, når det meste skal overlates til markeder bestående av atomiserte forbrukere og store flernasjonale selskaper hvor egennytte og profitt råder?
4. Hva skjer med demokratiet når folk ikke lengre skal oppfattes som samfunnsborgere men kun som forbrukere i markeder der oppmerksomheten kun rettes mot det som kan kjøpes for penger og hvor medmenneskers alminnelige velferd ikke har noen verdi?
5. I vår del av verden redder skattebetalerne banker og finansinstitusjoner fra konkurs, men hvem skal redde miljøet?

Poesibyen

Det var den gang jeg gikk rundt i Larvik og leste poesi. En gullgruve av livsvisdom. Jeg fant dem over hele byen. Den som har begge beina på jorden, står stille. Jeg gikk og jeg leste. Jeg gikk og jeg leste. Det var en vandretur i tankens høyborg.

Nå sitter jeg øverst på torget og spiser ”Dansk leverposteismørbrød.” Det smaker fortreffelig. Jeg har også investert i en kopp kaffe. Fornøyelsene har sin pris, men gleden er gratis. Helt gratis er ikke smørbrødet. Jeg kunne kanskje klart meg med et halvt smørbrød?

Det er mye folk på torget. Det er lørdag. Det vrimler av barn. Foreldre og besteforeldre. Det er ”Barnas dag.” Jeg sitter alene. Som vanlig. Men føler meg ikke ensom. Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne. Det er klokt sagt. Skulle nesten tro jeg hadde funnet på det selv.

Det er langt mellom venner. Mellom venner står det mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer. Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. Langt mellom venner? Nei, ikke nå til dags. Jeg tar fram mobilen. Jeg ringer et par venner. Den ene har familiebesøk. Den andre er på ferie. Den tredje tar ikke telefonen. Hvor er vennene blitt av?

Jeg banker meg i hodet. Hva er det jeg har glemt? Jo nå husker jeg det. Møter du veggen får du hilse fra meg. Jeg flirer for meg selv. Jeg ler. Holder meg for munnen så ingen skal se det. I bokhylla hjemme har jeg en samling vitsebøker. Har jeg behov for å le er det bare å ta fram en av dem. Jeg er gammel. Det er en stor fordel. Jeg husker ikke så godt. Jeg ler like hjertelig av en vits jeg har lest mange ganger.

Den som venter på en anledning, taper tid. Jeg ser meg rundt. Her er det mange mennesker. Det er fullt mulig å opprette nye bekjentskaper. Ved bordet ved siden av sitter det en dame og spiser is. Det surrer med veps rundt henne. Jeg prøver å hjelpe henne med å jage dem vekk. Den eneste måten å få en venn på, er å være en.

”Kjempefint vær. Nesten for varmt. Har vært og badet på Tollerodden i dag.” Jeg starter en samtale. Hun smiler. ”Jeg har også vært og badet. Men jeg var i Farris.” Dette går fint. Jeg er allerede i gang med å stifte et nytt bekjentskap. Hun er også alene. Hun setter pris på at jeg prater med henne. Hun liker også å bade. Vi har en felles interesse. Det er et godt utgangspunkt for vennskap. Hva søker jeg i vennskapet? Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene.

”I sommer har det vært så varmt at det har vært ekstra deilig å bade.” Hun nikker med hodet. Vi er enige. ”Nå kunne vi trenge litt regn. Det er stor brannfare.” Hun begynner å snakke om den store brannen i Sverige. ”Håper vi får regn snart. Vi trenger noen kraftige regnskyll.” Det er vi skjønt enige om. Men vi vil helst ha regnet om natten.

Jeg ser ut over torget. Lar blikket gli fra den ene boden til den andre. Kanskje jeg kan finne noe spennende? ”Fint at man har startet med torgdag på lørdager. Det trekker folk. Gir mer liv i sentrum. Kanskje vi kan finne noe spennende?” Hun nikker. Vi er visst enige om det meste.

Jeg ser fugler som leter etter mat på torget. Kanskje jeg skulle gi dem noe å spise? Nei, det går ikke. Jeg har spist opp smørbrødet. Jeg hører måkeskrik oppe i luften. Bare de tamme fuglene lengter … De ville flyr. Jeg reiser meg opp fra bordet. Hun reiser seg også. Vi går sammen bortover mot boden med bøker. Kanskje vi finner noen bokskatter? Hva med en vitsebok eller to? Vi studerer bøkene. Vi småprater, diskuterer og ler.

De snakket forbi hverandre hele livet, men følte seg likevel truffet. Snakker forbi hverandre? Nei, vi er helt på bølgelengde. Vi har to felles interesser: bading og bøker. Der ser jeg flere reisebøker: Paris, Roma, London. Kanskje det er på tide med en tur til London igjen? Hvis du ser ut som på passbildet ditt, er du for syk til å reise. Passet mitt er snart utgått på dato. Gjelder det også meg?

Vi går fra bod til bod. Hun finner flere ting hun trenger? Jeg kjøper et glass hjemmelaget honning og en mini PC. Jeg mangler honning, men ikke PC. Den var billig og svært praktisk å ta med seg på tur. Jeg måtte bare ha den. Vi har alt, men det er også alt vi har?

Vi setter oss på en benk for å slappe av. Hun oppdager hva som står skrevet på den. Hun leser det høyt. Nikker med hodet. Sitt ikke inne når alt håp er ute. Hun kjenner seg igjen. ”Jeg ble enke for et år siden. Jeg lukket meg inne. Gikk ikke ut.” Samtalen går videre. Vi snakker om å miste noen, om ensomhet. Det er godt å sette ord på det. Vi kommer hverandre nærmere. Vi utveksler navn og mobilnummer. Det begynner å gå fra bekjentskap til vennskap.

”I vår gikk jeg fra benk til benk og tok bilder av alle visdomsordene. To av dem gjorde særlig inntrykk på meg. Begge hadde noe med hjerte å gjøre. Men jeg husker dem ikke helt.” Hun foreslår at vi går rundt for å finne dem. Vi har sittet i skyggen av noen trær. Nå reiser vi oss opp. Og snur oss. Vend ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggene!

Vi går sammen. Fra benk til benk. Visdomsordet skal inneholde ordet hjerte. Hvor finner man det? Vi finner det ikke på Dagsrevyen! Der handler det meste om krig, terror og trusler. Det samme gjelder avisene. Men poesien kan lære oss mye. Vi går og leter. Vi leter og finner. Det er alltid et annet hjerte som får oss til å kjenne vårt eget. Like etter finner vi det neste. Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår.

Ved den nederste kiosken kjøper vi kaffe og vafler. Med syltetøy. Hun tar jordbær og jeg bringebær. Det smaker så godt at vi tar en til. Hun tar bringebær og jeg jordbær. Det kommer for en dag at vi begge liker å gå på bærtur. Vi får med oss et siste visdomsord før vi skilles. Vi rister på hodet og ler høyt. Vi lager en masse syltetøy uten å skjønne bæret.

Mest behaglig å lukke øyene

NB: Også dette leserinnlegg til ØP/papiravisa som svar på Tore Vassdals leserbrev/angrep på meg i mandagsavisa, har ØP redaktør Tennum nektet å ta inn – og bryter på nytt pressens hevdvunne Tilsvarsrett i en pågående debatt. Jeg tar trakkaseriene nå til Norsk Presseforbund:
Men ytringsfriheten lar seg ikke knekke, her er min siste ytring/svarbrev i denne brennaktuelle debatt!
BM

Bjørn Melleby
Fritenker

Tore Vassdal tar i mandagavisa klokt avstand fra trusler i det offentlige ordskiftet. Ytringsfrihet er som kjent ytringer som du nødvendigvis ikke liker, men vil forsvare retten å komme til orde.

Denne europeiske/vestlige demokratiske rettighet; ganske så ukjent i store deler av øvrige verden hvor mennesker forfølges og myrdes for sine meninger ikke minst i muslimske land, hyller våre politikere i festtaler. Eller når de opportunt smykker seg fraser som «Je suis Charlie» etter det islamske terrorangrepet i Paris tidligere i år (og hvis sønderskutte redaksjonslokaler i Paris jeg sist uke besøkte og la ned rose i dyp respekt for de 12 drepte/ uredde journalistene & karrikaturtegnerne (se foto). Forøvrig bryr de seg lite om å forsvare bunnplanken i vårt demokrati og som mange tar for gitt. Fortielse og ignoranse er en hyppig brukt hersketeknikk, også i den trangvikske bakkebyen. Det faktum at flere oppegående personer i Larvik trues på livet fordi de bruker sin ytringsfrihet til å advare mot islam eller er kritiske til den planlagte kjempemoskeen på Torstrand, avstedkommer null engasjement fra de som skal være folkets tillitsvalgte eller på lederplass i ØP. Vår felles budstikke med et spesielt ansvar som 4. statsmakt og monopolavis, men som bekvemt også lukker øyene enda redaksjonen vet om truslene og i steden bruker sensurpennen på ytringer de ikke liker som A- media avis. Vi husker alle krigsoverskriftene da noen moret seg med å hive etpar svinekoteletter inn på et av tomtevalgene for ny moske. Da mønstret de «politisk korrekte» spontant og med imponerende harme. Enda godt Larvik har en oppegående politiledelse som tar truslene på alvor og er tydelige på at trusler mot ytringsfriheten ikke tolereres. Honnør til stasjonssjef Tor Eriksen & co!

Ofte er det interessant å projisere internasjonal utvikling og realiteter på vårt nære miljø. Tore Vassdal mener bestemt at jeg er unødvendig skremt av vår tids store folkevandringer av fremmedkulturelle. Alt vil gå greitt om vi i vår gavmildhet plukker ut 10 000 nye muslimer fremfor å hjelpe hundretusener av Syriaflyktninger til trygghet i nabolandene. De vil bare utgjøre 2 pr.1000 nordmenn, sier han og kunnskapsløst ignorerer elementære fakta at det allerede befinner seg over 200 000 muslimer i Norge og tusenvis andre i mottak som kommunene ikke vil ta imot. Og at UDI har over 17 000 nye familiegjenforeningssaker. Erfaringsvis vil nye titusen fra Midt-Østen og Afrika utløse ´ørten´tusen tilsvarende nye krav om familiegjenforening. -Er du like betrygget at alt vil gå godt med vårt kjære Norge, Vassdal? Ikke det minste skremt av eksemplet Sverige med sine svære innvandringsghettoer utenfor svensk lov med stadige drap og bilbranner i Malmö, Stockholm, Södertälje eller Gøteborg? Og hvor statskassen er tom hvor innvandringsgalskapen har knekket økonomien og en kvart million svenske pensjonister i det engang så stolte «Folkhemmet» nå lever under fattigdomsgrensen på lusne12 000 SEK i måneden. (NRK 17.3.då.) Er det greitt? Overrasket at Sverigedemokratene snart er nabolandets nest største parti?

Er for tiden på togreise i sør-Europa og på nært hold møter jeg store flokker av unge menn fra Midt-Østen og Afrika. Etter at kyniske menneskesmuglere har fått 40 – 60 000 kroner og har overlevd den skrøpelige ferden over Middellhavet, er de på vei nordover mot bl.a. skandinavia og «honningkrukka» Norge. Snart i Larvik. Særlig når Høyre og FrP skal gjennomføre Ap´ og de rødgrønnes uansvarlige vedtak om 8 000 nye muslimer/syrere til Norge :-( Italienske jernbanestasjoner som her i Milano, fylles av flokker av fremmedkulturelle som skremmer såvel turister som lokalbefolkning med tjuverier og ran på åpen gate. Snakker man med italienere så er de fly forbannet på EU og unnfalne politikere som ikke stopper masseinnvandringen og galskapen ved utløpet av Afrikas havner. I en tid hvor Europa opplever resesjon og Italia alene har 3,5 millioner arbeidsløse, er det ingen arbeidsmuligheter. Rasisme og tegn til ny-fascime er økende. – Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland utrykte det. Vår ex-Ap statsminister som skatteflyktning i eksklusive Nice. Mange nordmenn vil trolig søke utenlands – en utflytting som aksellerere i Sverige – i årene som kommer om våre norske politikere er like unnfalne og ikke evner å skaffe seg kunnskap om hva som skjer i Europa.

Avslutningsvis; Vassdal beskylder meg for for faktajuks når jeg sist uke skrev at Ap´s Hadia Hadijik vil ha hijab i politiet. Selvsagt vil hun det. 18. februar i 2009 meldte NRK at statssekretær Astrid Aas Hansen og rådgiver Hadia Tajik i Justisdepartementet på egen hånd, uten å informere sin sjef Knut Storberget, at departementet hadde besluttet å tillate hijab i politiet. At hun som kulturminister fire år etterpå opportunt «avlyste» hijabdebatten endrer ikke på det faktum at hun som muslim og Ap´s´førstedame på nytt vil søke å innføre dette kontroversielle hodeplagg i politiet og ytterligere islamisere Norge, om Arbeiderpartiet vinner valget i 2017. – Naivister som Vassdal og andre må gjerne tro noe annet.

Å si det med dikt

Som om lokaldemokratiet bare er til pynt mener det politiske verktøyet Østlands Posten som forventet sammen med de rødgrønne at vedtaket om å nedlegge Frostvedt skole bør bli stående når de borgerlige nå varsler ny omkamp om skolen.

Og det har ingenting å si at professor John Hattie, som er en av verdens mest innflytelsesrike skoleforskere og som forsker i pedagogikk, i boken sin «Synlig læring» lister opp fem punkter han forklarer har stor effekt på læringen, der skolestørrelse er en fraværende faktor, mens læreren den viktigste.

Sagt på en annen måte:

Innflytelsesrike skoleforskere som forsker frem statistikken
får altså ikke innpass i idealskolepolitikken.
Mens lærerne må opplæres som om det helligste er pedagogikken
sitter småskoleelevene igjen og opplever seg latt i stikken.

For det som har mye å si er lærernes ledelse og klarhet samt håndtering av elevatferd i undervisningen, i tillegg til at man vet hvordan å utfordre hver enkelt elev på sitt nivå og å gi åpne tilbakemeldinger. Ikke gigantiske skolebygg med lokalsamfunnsopprivende konsekvenser som mest applauderes av politisk korrekte mennesker.

Derfor:

Når det ser mørkt ut for Frostvedt som natten,
blir det litt lysere med dikt i debatten.

Frostvedt-limerick

En skole for barn oppå Frostvedt,
vurderes nedlagt som følge av null vett,
selv om folk sier nei
til større bygg og lenger vei
holder makta her fast på sin urett.

Skole-limerick I

Et lokalpolitisk vedtak om skole,
boktstavelig talt utpå jordet,
de skulle ha snudd,
da ingen blei trudd,
men det var det svært få som gjorde.

Skole-limerick II

Før var det viktigst å lære
at det ofte handler om å være
så bra som man kan,
kvinne som mann,
uten behov for skolebygg så svære.

Maktens skole

I god tro ble det stemt
av velgere som ble «glemt»
da makten tok avstand fra pakten.

For fornuften blir gjemt
og småskoler fortrengt,
i takt med den økende forakten.

De sa: -Stem på oss,
vi lar skolene bestå!
-Vi er sanne og ekte demokrater!

Men med en læringskoloss
som er altfor stor for de små,
aner vi allerede nå fremtidige resultater.

En småskoles skrik om snarlig svik

Snart står jeg her alene
og føler skolesmerte,
mens jeg tenker tanker som at
-Er det virkelig verdt det?

Snart lever jeg bare av meg selv,
ikke lenger for de andre;
uten alle småskoleelevene
som videre til større bygg på Torstvedt må vandre.

Snart er jeg muligens ikke mere Frostvedt skole
eller naboskolen til Frøy,
snart forsvinner kanskje samarbeidet
og det synes ingen er noe gøy.

Snart er det valg i Larvik kommune,
men har det virkelig noe å si?
Spørsmålet er vel om jeg som skole blir sveket
eller om jeg får bli?

Takk til rettferdigheten

Frostvedt og Frøy som sammen holder hender
er et uttrykk for et samspill mange mennesker glemmer,
der venner, skolekameratskap og fremtidsrettet omsorg florerer,
og der integreringen av mennesker med en annen håndbagasje regjererer.

Hvorfor må så byen nå
på kartet som en sentraliserer,
istedenfor å opprettholde dagens praksis
alle skoleinteresserte vet fungerer?

Er det fordi fornuftens tid er forbi
at vi ser en velvirkende skole bli nedlagt,
eller er det slik at rettferdigheten
rett og slett er i ferd med å bli oppsagt?

La Wassilioff satse!

Å drive innenfor reiselivsbransjen i Norge er ikke lett. Selv om Stavern med sin unike beliggenhet har et fortrinn fremfor andre destinasjoner i Norge, må vi huske at sesongen er kort. Når lokale næringsdrivende innenfor reiselivssektoren ønsker å satse, gjør derfor vi politikere klokt i å lytte med et åpent sinn.

I et typisk turistområde som Stavern er det vanskelig å skape aktivitet som varer året rundt, også utenfor de typiske turistperiodene. For at man skal få til slik aktivitet, er man helt avhengig av å få mest mulig ut av det lukerative markedet i sommermånedene. Vi har i Larvik mange næringsdrivende som er flinke til å utnytte dette markedet, og derfor har vi en av Vestfolds flotteste dagligvarebutikker på Søndersrød, og ett av Vestfolds beste bakerier i Nevlunghavn. Hvorfor skal ikke Stavern kunne få et av Vestfolds flotteste hoteller i Wassilioff?

I over 170 år har Wassilioff spilt en avgjørende rolle i Staverns reiseliv. Høyre ønsker at hotellet også i fremtiden skal blomstre, og tiltrekke seg nye turister til kommunen. Da må vi gi hotellet de rammebetingelsene det trenger for å kunne utvikle seg.

Kronprinstomta i Stavern er fin slik den er i dag. Den knytter Stavern by sammen med sjøfronten, og er populær både for turister og fastboende om sommeren. Det er imidlertid min overbevisning at en restaurant på en del av dette området ytterligere ville styrke dets attraktivitet. Jeg noterer meg rådmannen også hadde denne innstillingen inn mot planutvalgets møte tidligere denne uken. Der skjedde imidlertid det forunderlige at partiene på venstresiden – som trofast følger rådmannens innstilling ved nær sagt enhver anledning der rådmannen er kritisk eller negativ til utbygginger – avvek fra innstillingen. Da planutvalgets stemmer ble talt opp var det kun Høyre og Fremskrittspartiet som var udelt positive til Wassiloffs prosjekt.

Vi får håpe at flertallets negative innstilling ikke har skremt driverne av hotell Wassilioff fra å gå videre med sine planer. Til høsten er det valg – og kanskje valget vil gi et politisk flertall som er mer positive til utvikling i Stavern. Ett er i alle fall sikkert; om vi ønsker at hotell Wassilioff skal være navet i Staverns reiselivsnæring i fremtiden, må vi politikere gi hotellet de rammebetingelsene det trenger.

Sven Marius Utklev Gjeruldsen-Halle
Kommunestyrekandidat, Larvik Høyre

En stemme fra Graven

Bjørn Melleby
Fritenker

Anders Graven forsøker i torsdagsavisa å løfte debatten om islam og de rødgrønnes uansvarlige forslag om titusen syrere/muslimer til Norge, til nye høyder. Men når utgangspunktet er som dummest blir resultatet deretter. Med ytringer som «politiske korrekte» ofte ikke liker, har jeg ikke påtrengende behov for å senke meg til Gravens nivå når han forsøker å stigmatisere undertegnede skribent som en mann som uten anstendighet «perverterer debatten og drar den ned i søla» (ØP 4.6.) Dette er helt på kanten, Graven! Og det går fullstendig over kanten for Graven når jeg i mine aktuelle innlegg i senere ukers debatt, har skrevet; i fullt gravalvor – millioner av muslimer og afrikanere som står på bredden av nord-Afrika & Libya, er seg bevisst sitt mål å komme over Middelhavet og til «honningkrukka i det høye nord». Hadde jeg selv vært en fattig faen og visste at det var usannsynlig rause velferdsordninger i sikte uten krav til hverken personalia eller arbeidsinnsats, slik vi lønnsslaver i steinrøysa avkreves før vi kan drømme om å søke NAV støtte eller pensjon; ville også jeg satt kursen mot «honningkrukka» i Europas få gjenværende velferdsstater. Et ganske så presist og folkelig begrep.

Som en NAV ansatt i Larvik har fortalt meg; somaliske kvinner i bakkebyen avviser blankt å påta seg noe så nedverdigende som en jobb.- J´ai jobbe? Nai, ærsj! For når kommunen bevilger stadig nye millioner til gratis boliger med topp standard og månedlige NAV apanasje i mangetusenkroners klassen uten krav til arbeidsplikt, er det vel bare idioter som jobber. Finner Graven det overraskende at bare 28% av denne folkegruppen jobber i Norge? Incentivet for å jobbe er i meningsløs snillisme fratatt de mange «lykkesøkerne» som uten krav til å bidra til fellesskapet selvsagt har ankret opp i duste-Norge. Som kjent er velferdsstaten Norge basert på et solidarisk fundament; bidra etter evne, få etter behov.En grunnpilar som mange synes å ha fortrengt; ikke minst rødgrønne partikaniner som tror den statlige «honningkrukka» er uttømmelig.

«Asylsøkernes» arbeidsevne er det åpenbart ikke noe i veien med, for som jeg tidligere jeg har omtalt i ØP; i USA er somaliere en av de best integrerte og arbeidssomme folkegrupper. Hvorfor? Amerika har ikke noe politikerstyrt og dumsnillt NAV system, men derimot klare krav til arbeid for å forsørge seg og sin familie før de får varig oppholdstllatelse! (Green Card) Dagens norske system kan selvsagt ikke fortsette, ikke minst av hensyn til våre barn som vil få hele regninga i fanget når oljeformuen blir spist opp av galopperene innvandringskostnader. En samfunnsutvikling totalt uten bærekraft på tampen av oljealderen. Problemet er altså «arbeidsinnvandring» fra ikke-vestlige land. Norge trenger kvalifisert arbeidskraft innenfor visse sektorer men aldeles ikke ytterligere uansvarlig masseinnvandring fra fremmedkulturelle land i Midt-Østen/Afrika/ Afghanistan mfl. Kontinenter nordmenn synes det er eksotisk å besøk på ferietur, men har lite til overs for når fremmedkulturelle på generøst grunnlag har fått opphold i vårt land straks krever halalslaktet kjøtt, hijab i politi & forsvar, moskebygging i nabolaget, er overrepresentert i kriminalstatistikken hvor de bl.a. styrer narkotrafikk, menneskesmugling, representerer skremmende terrortrussler – og i rasismeforakt for våre frigjorte og likestilte kvinner begår alle overfallsvoldtekter og utnytter såvel vårt politiske system som NAV osv. osv…

Det skulle ha vært Graven & Archer som hadde utvandret til f.eks. Saudi-Arabia, Syria eller Jemen og krevd gratis bolig og NAV støtte, lov til å bygge kristne kirker og feiret julaften, demokratiske valg på landets ledelse, med norske kvinner i miniskjørt, hatt seksuell omgang med kjærster av samme kjønn og ytringsfrihet for systemkritikere eller Fritenkere. Islamsk flerkoneri hadde trolig vært av interesse for mang en monogam nordmann. – Det er slike vestlige, demokratiske goder som de tror er universelle når de unisont kritiserer undertegnede for å ha «lavtsvevende tanker» og «bruker menneskelig nød i sin kamp mot alt og alle» når de vil åpne for ytterliger 10 000 nye muslimer til Norge.

Gjentatte ganger har jeg hevdet, og med klar støtte til den kamp som Erna & Siv nå fører i Stortinget i forhandlingene om Ap´s populistiske flyktningekrav, at vår tids påtrengende flyktningproblem egentlig et spørsmål om å redde flest mulig av Syrias millioner krigstrøtte fra islamsk borgerkrigshelvete.

For de 20 milliarder det koster å imøtekomme det usolidariske kravet om å hente ekslusive 10 000 syrere/muslimer med første tiår i Norge (NRK Dagsrevyen/SSB) – kan milliardene isteden hjelpe hundretusener av nødstedte til en trygg tilværelse under FN beskyttelse i gode flyktningleire i nabolandene. Og hverken jeg eller andre oppegående nordmenn trenger «voksenopplæring» som Graven hevder for å forstå et sådant fornuftig og humant regnestykke. Han bør åpenbart søke «å få igjen skolepenga» og ta med seg all skittprat han mislykkes i klistre på Fritenkeren og kvitte seg med søla i andre fora.

NB: – Dette leserbrev ble sendt ØP v/redaktør Tennum sist fredag for innrykk i lørdagsavisa, men er sålangt nektet spalteplass. Et klart brudd på Tilsvarsretten etter at jeg i leserinnlegg fra såvel Anders Graven og Venstreleder Archer sist uke ble kraftig angrepet for mine tidligere argumenter i denne debatten om Syriaflyktningene og de konsekvenser det vil få for Norge. – Nektes jeg fortsatt vil saken bli innklaget til Norsk Presseforbund. – Dette er en debatt som A- media (Ap avisene, inkl. ØP) IKKE liker! Ref.rødgrønne medias gjentatte forsøk på sensur og kneble debatter som de ikke selv kan arrangere/vinkle :-(((
B.M.

Kommunevåpen

Ved en sammenslåing med Lardal må kanskje Larvik kommune få et nytt kommunevåpen. Det vil være bra. Har aldri hatt sansen for de tre seil. Det hører mer hjemme på Sørlandet, kanskje aller mest i Arendal. Larvik ble bygd med oppgangssager og jern, noe som Lardal var en del av, selv om kommunen eller bygda var en del av Tunsberg len, gikk tømmeret til Larvik.

Tanker på ville veier.

Her går gode krefter sammen om hente ut flyktninger fra Syria. Organisasjoner og land mobiliserer for å hjelpe. Vi har den alvorligste flyktningekrisen i Europa og verden etter 2. verdenskrig. Det var ille på Balkan på 1990 tallet med titusner som hadde behov for beskyttelse og mat. Jeg vet hva jeg snakker om fordi jeg jobbet der med distribusjon av nødhjelp for WFP, World Food Program. Vi har mye å lære av den anstendighet disse menneskene kunne oppvise der de stod i matkøen med sine bøtter og spann.
Så dukker det opp fra gjørma en som kaller seg fritenker og perverterer debatten og drar den ned i søla. Jeg oppfatter fritenkere med noen som har tilført oss et tankegods til å være stolt av. Med Melleby kan jeg ha tatt feil. Han bruker, uten snev av anstendighet, de syriske flyktnigenes nød til en kamp mot Islam. Plutselig får flyktningene betegnelsen “flerkulturelle”. De søker “honningkrukka i det høye nord”. Flyktningene omtales som “Koran-tilhengere”. Flyktningene assosieres med “Nav støttede ferieturer til sitt forfulgte hjemland”. Han håner skamløst Al-Chirout fra Larvik som jeg ikke kjenner men som jeg tror er et godt menneske. Han manipulerer med statistikk når det gjelder innandreres deltakelse i arbeidslivet ved “Yrkesdeltakelsen, selv etter mange år er skremmende lav; bare 28% av for eksempel somaliere er i jobb”. Det siste er riktig. Men det han ikke nevner er at i 2014 var ca 64% av innvandrerne i arbeid. Noen få poeng under nordmenn. Det samme år ble det skapt 30000 jobber der innvandrere fikk 8 av 10. Han snakker om masseinnvandring til tross for en stor del av dette er arbeidsinnvandring fra de nordiske landene og Øst-Europa og fordi det er mangel på arbeidskraft i mange yrker. Og så var det dette med “økonomisk & kulturelt bærekraftig”. Enda lenger ned i gjørma ved “mange er analfabeter uten norsk språk”. Mer grisete kan det ikke bli. De snakker forøvrig ikke norsk i Syria.
Melleby, vi må nok ta litt voksenopplæring her. Å redde flyktninger fra Syria er en redningsaksjon i humanismens navn. Redde mennesker fra et krigshelvete. Barn med traumer og mennesker som har mistet alt! Tenk ellers på Libanon og Jordan; de tar over 1 million hver! Egentlig burde de nordiske land også gå sammen om en luftbro (Medevac på utenlandsk) for å hente ut flyktninger som trenger medisinsk hjelp.
Jeg vet ikke om dette siger inn, men en kan jo leve i håpet. Ellers er jeg fristet til å bruke C.J Hambros “det må være tillatt for alle til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens hode”. At fritenkeren bruker menneskelig nød i sin kamp mot alt og alle er bare trist.
Anders Graven
Helgeroa

Er konkurranse alltid bra?

Dagens (27.05.15) leder i ØP om at det er bra med flere aktører hevder at ”… nettopp fordi tjenestene som iFokus leverer er så viktige, er det bra at det nå åpnes opp for mer konkurranse. Konkurranse har som kjent den effekten, at aktørene blir bedre. Tjenestene blir billigere og mer effektive”. Dette er imidlertid en nyliberalistisk politisk påstand som langt fra er selvsagt og følgelig burde hatt en nærmere økonomisk begrunnelse.

Selv om påstanden fremsettes som en konvensjonell visdom, er det få tegn i dagens Europa og USA med sterk konkurranse og frihandel, som tilsier at dette er selvsagt. Som kjent er forholdene i vår del av verden blant annet preget av høy arbeidsledighet og stor sosial nød, og en økende forskjellen mellom fattig og rik – jf. Thomas Pikettys bok om ulikhet og kapitalismens utvikling. Også den økonomiske veksten, dvs. produksjon pr. arbeidet time, er som det går fram av Aftenposten 12.02.15, blitt gradvis lavere de seneste 40 årene. På begynnelsen av 1970-tallet var produktivitetsveksten i de rike OECD-landene over fire prosent i året (gir dobling av produksjon og lønninger på 15-20 år). De seneste årene har den årlige produktivitetsveksten vært på snaue én prosent i året (det tar dermed 70 år å doble produksjon og inntekter). Videre har vi et merkelig sammenfall mellom en nærmest absolutt liberalisme i økonomien og en sikkerhetskontroll uten sidestykke.

Et sted hvor et marked med fri konkurranse i teorien kan foregå, er ved salg av egg på et torg med mange selgere og kjøpere. Her har alle mulighet til å vurdere de varer som tilbys og prisene på dem. Likevel er det to forhold som taler imot.

For det første er vi ikke så rasjonelle som økonomene tradisjonelt påstår – jf. Daniel Kahneman (Nobels minnepris i økonomi 2002): ”Tenke, fort og langsomt” (2012) og Herbert A Simon (Nobels minnepris i økonomi 1978): ”Administrative Behavior. A Study of Decision-Making Processes in Administration Organization” (1947). Her skrev han blant annet: ”We talk about organization in terms not unlike those used by a Ubangi medicine man to discuss disease”.

For det andre, som den logiske konklusjon John Kenneth Galbraith trakk i boka: ”American Capitalism” (1956) at dersom markedet virkelig fungerer effektivt, vil ikke bedriftene klare å skape tilstrekkelig økonomisk overskudd til å kunne gjøre større tekniske framsteg. Innovasjon blir således bare mulig når markedet ikke fungerer optimalt og bedriftene gis muligheter for betydelig økonomisk gevinst. Han bemerket også at ordet ”konkurranse” ikke bare brukes som et begrep innen økonomien, men nærmest benyttes som et symbolsk uttrykk for ”alt som er godt”.

Dertil krever det at de menneskene som iFokus skal hjelpe, kun betraktes som rene varer, som kan ”omsettes” på markedet, frigjort fra menneskelige behov og samfunnsmessige hensyn (jf. Karl Polanyi: The Great Transformation (1944) / Den liberale utopi (2012)). Så kanskje blir resultatet heller et ”kappløp mot bunnen”, slik økonomen Fritz C. Holte hevder i ”Det alternative systemet” (2004)?

Tomme tanker romler mest..

Leserinnlegg i ØP 27.mai 2015
Bjørn Melleby
Fritenker

Dag Bjørnefjells leserebrev *i ØP forrige tirsdag fremstår som udokumentert vissvass når han forsøker å ramme meg & min begrunnede kommentar *«Flyktninggalskap» (ØP 15.5.)
Det krever et helt annet saklig faktagrunnlag. Hva har ungdoms pengebruk i russetida å gjøre med regjeringens generøse milliard til humanitær hjelp i Syria? (Norge yter mest pr. capita i Europa) Hvorfor ikke sammenlikne hva svigermora til Hep Stars bruker på bikkja? Venstreleder Archer øker usaklighetsnivået ytterligere når han hevder at jeg sprer konspiratoriske teorier; renhekla tøv om han gidder å skaffe seg en smule kunnskap. Leserne undervurderes når han «tar det for gitt» at min begrunnede artikkel og «løsrevne tall» som han våger seg på, «ikke tas seriøst av ØP´s lesere». Og i mangel av saklige argumenter trekker Larviks venstreleder det banale rasismekortet når han omtaler meg med Pegidaleder Max Hermansen og innrømmer sin kunnskapsløshet om islam og hva uttrykket «elefanten i rommet» i islamdebatten betyr.

Begge er fortørnet over at jeg raljerer over SVs Hiam Al-Chirouts demonstrasjoner under parolen «Islam = fred». Selvsagt har folk flest kunnskap hva radikal islam representerer av blodig krigføring, kvinneforakt og terror. Knapt noen nyhetssending uten nye feige terroranslag worldwide, pisking på torvet, kapping av hoder for åpent kamera og middeladerske Sharialover totalt fremmed for demokratiske og opplyste nordmenn. Tror SV («Snart Vekk») som representere 3% av befolkningen men med klippekort i rødgrønne media for mulla Lysbakken, at vi er totalt idioter? Som kjent er Vesten og Norge i krig mot ISIL; despotisk islam på høyde med nazistenes grusomheter.

Et skremmende trusselbilde som rykker nærmere Norge etter islamsk terror i Paris og København tidligere i år og med mange uskyldige liv på samvittigheten. Takket være dyktig etteretningssamarbeid med Europa & USA og godt politiarbeid/PST, har man forhindret terroristene å spre død i Norge. At norsk politi har bevæpnet seg, og ikke minst på 17.mai hvor et spektakulært angrep ville vært terroristenes våte drøm, er en konsekvens av trusselbildet og hvor også norske politifolk er utpekt som terrormål. Skal de utruste seg med sprettert? Når Bjørnefjell og Archer påstår min manglende innsikt i islamistisk terrorfare, vil de ha utbytte å fordype seg i Overvåkningspolitiets site, www.pst.no/trusler/terrorisme hvor det slås fast at «siden 2001 (angrepet på NY/USA) har PST´s høyeste beredskap vært å forebygge politisk motivert vold inspirert av islamisme». Klarere kan det vel ikke sies. Skremmende angrep, nylig demonstrert i kommunestyret av Ap. Partiet som i regjeringsposisjon kostet så mange nordmenns liv 9.april & 22.juli grunnet elendig beredskap.

Archer trekker også fram Behring Breiviks grusomheter. Hans motiv, og som media underslo, var å advare mot islamsk ekspansjon i Europa & Norge og ramme Ap som det det nye islamistpartiet i Norge. Økt splid og polarisering som islam skaper i fredlige samfunn etter 2.verdenskrig i Europa, øker også frykten for nye Behring Breiviker om ikke våre folkevalgte og tannløse media trekker hodet opp fra sanden og med klare holdninger forsvarer vårt demokrati, ytringsfrihet og forsterket beredskap mot vår tids største trussel.

Redaktør “Charb” Charbonnier i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som med 11 uredde kollegaer brutalt ble myrdet i islamistangrepet i januar, etterlot de berømte ordene, – Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne. Et statement som mang en ynkelig norsk redaktør i en ensrettet, rødgrønn presse bør ta inn over seg når de «politisk korrekt» lefler med islam. Truslene mot kritiske meningsbærere med økende selvsensur, forsterkes dessverre også i vårt samfunn. Også jeg har fått urovekkende signaler fra visse miljøer i Larvik for min frie penn som gleder mange og irriterer andre. Andre som tar ytringsfriheten på alvor i bakkebyen, har på gebrokkent norsk blitt vekket nattestid til trusler som «v*i skal drepe deg, vet hvor du bor og huset ditt vil snart brenne». *Politianmeldte trusler som ØP er kjent med men ikke vil omtale.

Dag Bjørnefjell og ØP ironiserer over min status som «Fritenker». Når redaktør Tennum velger å skrive «selvtitulert fritenker fra Stavern» i bildetektsten til min artikkel «Flyktninggalskap», og som jeg i kjølvannet har motatt mange oppmuntrende hilsner fra leserne som er opprørt over Ap kravet om 10 000 nye muslimer/syrere til Norge, er det direkte kunnskapsløst og ubehaglig når jeg har bedt redaksjonen at bosted ikke skal omtales på bakgrunn av trusselbildet knyttet til å skrive kritisk, men saklig om islam. Begrepet «Fritenker» kommer fra den franske Opplysningstiden og betegner en person som forholder seg fritt i forhold til religion, politisk ståsted og ikke minst autoriteter. Argumenter må bygge på faktakunnskap og evne til logisk tenkning. Jeg dokumenterer mine ytringer etter beste evne; sist med fakta fra SSB og Finansavisen med noen av Norges mest skarpskodde økonomijournalister. Vil være interessant å høre Bjørnefjells kilder når han plumt skriver at mine «tanker virker like reaksjonære og gamle som hvilken som helst gubbe». Som om innvandringskritiske ytringer er «reaksjonært» når konsekvensene av dagens masseinnvandring og islam heftig debatteres i alle fora; ikke minst på sosiale media/Facebook hvor stadig flere kunnskapsrike mennesker engasjerer seg.

I disse dager avgjøres Norges framtid og hverdagen til folk flest i Storinget som forhandler om tusenvis av nye syrere/muslimer til Norge – uten å spørre folket i folkeavstemning. Et totalt uansvarlig krav fra Ap & Gahr Støre; mangemillionæren på Vindern med solid avstand til økende ghettofisering i Oslo øst og som nå raser på galluppen. Erna & Siv MÅ stille kabinettspørsmål når KrF & Venstre bryter samarbeidsavtalen med regjeringen om kun å invitere 1500 av FNs kvoteflyktninger i år, når de nå støtter det populistiske Ap & SV kravet.

Gahr Støre – “tåkefyrsten fra Vindern” har havnet i innvandringspolitisk hengemyr..

Ytringsfriheten og myten om en fri presse

Grunnloven § 100 sier at ytringsfrihet bør finne sted, at frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver, og at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Særlig de senere år har hendelser og markeringer satt ytringsfriheten på dagsorden. Men hvordan praktiseres ytringsfriheten egentlig? Gir media oss et fullgodt bilde av våre lokalsamfunn og den verden vi lever i? Eller blir noen alarmerende ”nyheter” stoppet før offentliggjøring av de maktmennesker som da blir avslørt?

Skal et folk virkelig kunne styre seg selv, må media gi folket og dets myndigheter den informasjon og legitimitet som kreves for at demokratiet skal bli virkelig. Media må ikke bare gi oss isolerte fakta som leder til alle slags spørsmål, men sette faktaene i sin sammenheng og gi oss mulighet til å forstå de bakenforliggende årsaker. Heller ikke legoklosser gir særlig mening før de er satt sammen med andre.

Derfor må media både være en slags vakthund og belyse dagens sentrale sosiale, økonomiske og politiske spørsmål fra ulike synsvinkler. Tidligere gjorde en mangeartet partipresse dette, men et slikt avismangfold eksisterer ikke lenger og er erstattet av et mer profittdrevet mediasystem. Det er en kilde til problemer for at journalistene skal kunne betjene et demokratisk samfunn, hevder Robert McChesney, forstår jeg ham rett.

Dette er noe av temaet i en meget interessant bok fra 2004: ”Into the Buzzaw. Leading Journalists Expose the Myth of a Free Press”, redigert av Kristina Borjesson (2004). Boka består av 19 kapitler og viser gjennom en rekke skremmende og opplysende eksempler hvordan journalister og media gjennom unnlatelser og ved press forsvarer bokas tittel. Så min oppfordring er, les den!

I det konkluderende avslutningskapittelet skriver Robert McChesney om ”The Rise and Fall of Professional Journalism” blant annet at det er umulig å forestille seg en bedre verden med dagens mediasystem som lider under trykket fra finansmarkeder, reklamebransjen og eierklassen.

Uten å påstå at mediaverden og ytringsfriheten i Norge er helt lik forholdene i USA, så er det mer nærliggende å sammenligne oss med USA enn med Kina og Russland, og se om vi har noe å lære eller frykte.

Forestillingen om at journalistene skal være nøytrale og objektive er bare om lag hundre år gammel. Tidligere var dette helt utenkelig. For journalistenes oppgave i USA i tiden etter grunnloven av 1787 var både å informere, overtale og ikke minst forsvare ulike politiske synspunkter, skriver Robert McChesney. De fleste aviser var nært knyttet til politiske grupperinger.

Rettighetserklæringen (Bill of Rights) ble vedtatt i 1791 og utgjør noen vedlegg til grunnloven. Den ga borgerne frihet til blant annet å ytre seg, utgi skrifter og holde forsamlinger. Men styresmaktene fulgte fortsatt den britiske sedvaneretten om ”opprørske æreskrenkelser” og allerede i 1798 vedtok Kongressen ”oppviglerloven” som gjorde det straffbart å si eller skrive ”noe usant, anstøtelig eller ondsinnet” om regjeringen.

Der som her satt nok lenge også mye av makten ”i hodet” på folk, som langt på vei fulgte elitenes språklige påvirkning (diskurser) og indoktrinerende adferdsnormer, som innprentet folk å bli gode samfunnsborgere som godtok det bestående samfunnet og de herskende klassers opphøyde stilling – og unnlate å drive politikk. For ”de Samfundsklasser der eie Landet (…) bør ogsaa have den største Indflydelse paa Ledelsen af Landets anliggender”. I 1855 ble Marcus Thrane, som hadde skapt den første demokratiske bevegelsen i Norge med krav om politisk medbestemmelse, dømt til fire års straffearbeid.

Etter hvert som pressen i USA ble mer kommersialisert, og mer økonomisk avhengig av avisannonsene, kom den nærmere den velstående del av befolkningen og ga uttrykk for deres politiske synspunkter. Pressen ble følgelig sett på som en motstander av store deler av den øvrige befolkningen, som etablerte egne presseorganer.

Mediaverden ble etter hvert stadig mer sentralisert på linje med økonomien ellers og samlet i noen få store privateide konserner, slik at det selv i ganske store byer bare ble plass til en eller to aviser. De ble mer opptatt av å tjene penger enn å formidle ulike politiske synspunkter. Flere mente da også at den kommersialiserte pressen skadet demokratiet. Dette truet også avisenes lønnsomhet og eksistens, og noe måtte gjøres. For at leserne skulle kunne stole på det de leste, ble det etablert skoler for profesjonelle journalister, som skulle opptre nøytralt og upartiske, og de skulle opptre uavhengig av aviseiernes lønnsomhetskrav.

Men også den profesjonelle journalismen har innebygde skjevheter: Først, skjevheter forbundet med valget av hvilke historier som skal formidles og hvilke kilder som skal benyttes, eksempelvis når ”nyheter” uten motforestillinger blir en ren gjengivelse av offisielle uttalelser og dokumenter. For det andre er det vanskelig for de som befinner seg utenfor maktens sentrum å skape ”nyheter” og å få oppmerksomhet uten å måtte sette i gang ulike former for aksjoner. For å framtre som upartisk, innhenter journalisten ofte synspunkter på aksjonen fra myndigheter og betale ”eksperter” for å få aksjonistenes meningsytringer fortolket. For det tredje, langt fra å være politisk nøytral, smugles det inn verdier som ivaretar kommersielle og politiske mål for aviseiere og annonsører, og et forsvar av maktens status quo. Journalister kan også bli bedt om å ”grave her, ikke der”, eksempelvis rette oppmerksomheten mot feil og mangler hos vanskeligstilte (trygdemisbruk) og myndighetene (NAV) som skal bistå dem, mens media unnlater å omtale saker som kan sette de velstående og big-business i et uheldig lys, eller omtale deres ”problemer” med arveavgifter og formueskatt med en positiv vinkling.

Det er nesten umulig å forestille seg en prosess mot en bedre verden uten å forandre selve mediasystemet, og vi har ingen tid å miste, konkluderer Robert McChesney.

Annonse