Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Poesibyen

Det var den gang jeg gikk rundt i Larvik og leste poesi. En gullgruve av livsvisdom. Jeg fant dem over hele byen. Den som har begge beina på jorden, står stille. Jeg gikk og jeg leste. Jeg gikk og jeg leste. Det var en vandretur i tankens høyborg.

Nå sitter jeg øverst på torget og spiser ”Dansk leverposteismørbrød.” Det smaker fortreffelig. Jeg har også investert i en kopp kaffe. Fornøyelsene har sin pris, men gleden er gratis. Helt gratis er ikke smørbrødet. Jeg kunne kanskje klart meg med et halvt smørbrød?

Det er mye folk på torget. Det er lørdag. Det vrimler av barn. Foreldre og besteforeldre. Det er ”Barnas dag.” Jeg sitter alene. Som vanlig. Men føler meg ikke ensom. Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne. Det er klokt sagt. Skulle nesten tro jeg hadde funnet på det selv.

Det er langt mellom venner. Mellom venner står det mange bekjentskaper og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer. Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. Langt mellom venner? Nei, ikke nå til dags. Jeg tar fram mobilen. Jeg ringer et par venner. Den ene har familiebesøk. Den andre er på ferie. Den tredje tar ikke telefonen. Hvor er vennene blitt av?

Jeg banker meg i hodet. Hva er det jeg har glemt? Jo nå husker jeg det. Møter du veggen får du hilse fra meg. Jeg flirer for meg selv. Jeg ler. Holder meg for munnen så ingen skal se det. I bokhylla hjemme har jeg en samling vitsebøker. Har jeg behov for å le er det bare å ta fram en av dem. Jeg er gammel. Det er en stor fordel. Jeg husker ikke så godt. Jeg ler like hjertelig av en vits jeg har lest mange ganger.

Den som venter på en anledning, taper tid. Jeg ser meg rundt. Her er det mange mennesker. Det er fullt mulig å opprette nye bekjentskaper. Ved bordet ved siden av sitter det en dame og spiser is. Det surrer med veps rundt henne. Jeg prøver å hjelpe henne med å jage dem vekk. Den eneste måten å få en venn på, er å være en.

”Kjempefint vær. Nesten for varmt. Har vært og badet på Tollerodden i dag.” Jeg starter en samtale. Hun smiler. ”Jeg har også vært og badet. Men jeg var i Farris.” Dette går fint. Jeg er allerede i gang med å stifte et nytt bekjentskap. Hun er også alene. Hun setter pris på at jeg prater med henne. Hun liker også å bade. Vi har en felles interesse. Det er et godt utgangspunkt for vennskap. Hva søker jeg i vennskapet? Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene.

”I sommer har det vært så varmt at det har vært ekstra deilig å bade.” Hun nikker med hodet. Vi er enige. ”Nå kunne vi trenge litt regn. Det er stor brannfare.” Hun begynner å snakke om den store brannen i Sverige. ”Håper vi får regn snart. Vi trenger noen kraftige regnskyll.” Det er vi skjønt enige om. Men vi vil helst ha regnet om natten.

Jeg ser ut over torget. Lar blikket gli fra den ene boden til den andre. Kanskje jeg kan finne noe spennende? ”Fint at man har startet med torgdag på lørdager. Det trekker folk. Gir mer liv i sentrum. Kanskje vi kan finne noe spennende?” Hun nikker. Vi er visst enige om det meste.

Jeg ser fugler som leter etter mat på torget. Kanskje jeg skulle gi dem noe å spise? Nei, det går ikke. Jeg har spist opp smørbrødet. Jeg hører måkeskrik oppe i luften. Bare de tamme fuglene lengter … De ville flyr. Jeg reiser meg opp fra bordet. Hun reiser seg også. Vi går sammen bortover mot boden med bøker. Kanskje vi finner noen bokskatter? Hva med en vitsebok eller to? Vi studerer bøkene. Vi småprater, diskuterer og ler.

De snakket forbi hverandre hele livet, men følte seg likevel truffet. Snakker forbi hverandre? Nei, vi er helt på bølgelengde. Vi har to felles interesser: bading og bøker. Der ser jeg flere reisebøker: Paris, Roma, London. Kanskje det er på tide med en tur til London igjen? Hvis du ser ut som på passbildet ditt, er du for syk til å reise. Passet mitt er snart utgått på dato. Gjelder det også meg?

Vi går fra bod til bod. Hun finner flere ting hun trenger? Jeg kjøper et glass hjemmelaget honning og en mini PC. Jeg mangler honning, men ikke PC. Den var billig og svært praktisk å ta med seg på tur. Jeg måtte bare ha den. Vi har alt, men det er også alt vi har?

Vi setter oss på en benk for å slappe av. Hun oppdager hva som står skrevet på den. Hun leser det høyt. Nikker med hodet. Sitt ikke inne når alt håp er ute. Hun kjenner seg igjen. ”Jeg ble enke for et år siden. Jeg lukket meg inne. Gikk ikke ut.” Samtalen går videre. Vi snakker om å miste noen, om ensomhet. Det er godt å sette ord på det. Vi kommer hverandre nærmere. Vi utveksler navn og mobilnummer. Det begynner å gå fra bekjentskap til vennskap.

”I vår gikk jeg fra benk til benk og tok bilder av alle visdomsordene. To av dem gjorde særlig inntrykk på meg. Begge hadde noe med hjerte å gjøre. Men jeg husker dem ikke helt.” Hun foreslår at vi går rundt for å finne dem. Vi har sittet i skyggen av noen trær. Nå reiser vi oss opp. Og snur oss. Vend ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggene!

Vi går sammen. Fra benk til benk. Visdomsordet skal inneholde ordet hjerte. Hvor finner man det? Vi finner det ikke på Dagsrevyen! Der handler det meste om krig, terror og trusler. Det samme gjelder avisene. Men poesien kan lære oss mye. Vi går og leter. Vi leter og finner. Det er alltid et annet hjerte som får oss til å kjenne vårt eget. Like etter finner vi det neste. Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår.

Ved den nederste kiosken kjøper vi kaffe og vafler. Med syltetøy. Hun tar jordbær og jeg bringebær. Det smaker så godt at vi tar en til. Hun tar bringebær og jeg jordbær. Det kommer for en dag at vi begge liker å gå på bærtur. Vi får med oss et siste visdomsord før vi skilles. Vi rister på hodet og ler høyt. Vi lager en masse syltetøy uten å skjønne bæret.

Vist 686 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

“Medisin” å lese slikt på en debattside som denne. Takk! Poesiparken er det aller beste ved Larvik, tror jeg … :-)

La poesien blomstre
over alt.
Den gir oss noe å tenke på
noe å dele med andre.

Farris

En is til å fare på
når sommeren sover,
er en far is,
eller Farris,
som i tittelen over.

Trettnes

De trettet om navnet
på neset i vannet
til alle som en ble hes,
og det ser ut til at
de måtte gi tapt,
for i dag er navnet Trettnes.

Det er herlig å rusle rundt i Larvik og lese poesi. Min favoritt er “Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet.”

Annonse