Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Ytringsfriheten og myten om en fri presse

Grunnloven § 100 sier at ytringsfrihet bør finne sted, at frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver, og at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Særlig de senere år har hendelser og markeringer satt ytringsfriheten på dagsorden. Men hvordan praktiseres ytringsfriheten egentlig? Gir media oss et fullgodt bilde av våre lokalsamfunn og den verden vi lever i? Eller blir noen alarmerende ”nyheter” stoppet før offentliggjøring av de maktmennesker som da blir avslørt?

Skal et folk virkelig kunne styre seg selv, må media gi folket og dets myndigheter den informasjon og legitimitet som kreves for at demokratiet skal bli virkelig. Media må ikke bare gi oss isolerte fakta som leder til alle slags spørsmål, men sette faktaene i sin sammenheng og gi oss mulighet til å forstå de bakenforliggende årsaker. Heller ikke legoklosser gir særlig mening før de er satt sammen med andre.

Derfor må media både være en slags vakthund og belyse dagens sentrale sosiale, økonomiske og politiske spørsmål fra ulike synsvinkler. Tidligere gjorde en mangeartet partipresse dette, men et slikt avismangfold eksisterer ikke lenger og er erstattet av et mer profittdrevet mediasystem. Det er en kilde til problemer for at journalistene skal kunne betjene et demokratisk samfunn, hevder Robert McChesney, forstår jeg ham rett.

Dette er noe av temaet i en meget interessant bok fra 2004: ”Into the Buzzaw. Leading Journalists Expose the Myth of a Free Press”, redigert av Kristina Borjesson (2004). Boka består av 19 kapitler og viser gjennom en rekke skremmende og opplysende eksempler hvordan journalister og media gjennom unnlatelser og ved press forsvarer bokas tittel. Så min oppfordring er, les den!

I det konkluderende avslutningskapittelet skriver Robert McChesney om ”The Rise and Fall of Professional Journalism” blant annet at det er umulig å forestille seg en bedre verden med dagens mediasystem som lider under trykket fra finansmarkeder, reklamebransjen og eierklassen.

Uten å påstå at mediaverden og ytringsfriheten i Norge er helt lik forholdene i USA, så er det mer nærliggende å sammenligne oss med USA enn med Kina og Russland, og se om vi har noe å lære eller frykte.

Forestillingen om at journalistene skal være nøytrale og objektive er bare om lag hundre år gammel. Tidligere var dette helt utenkelig. For journalistenes oppgave i USA i tiden etter grunnloven av 1787 var både å informere, overtale og ikke minst forsvare ulike politiske synspunkter, skriver Robert McChesney. De fleste aviser var nært knyttet til politiske grupperinger.

Rettighetserklæringen (Bill of Rights) ble vedtatt i 1791 og utgjør noen vedlegg til grunnloven. Den ga borgerne frihet til blant annet å ytre seg, utgi skrifter og holde forsamlinger. Men styresmaktene fulgte fortsatt den britiske sedvaneretten om ”opprørske æreskrenkelser” og allerede i 1798 vedtok Kongressen ”oppviglerloven” som gjorde det straffbart å si eller skrive ”noe usant, anstøtelig eller ondsinnet” om regjeringen.

Der som her satt nok lenge også mye av makten ”i hodet” på folk, som langt på vei fulgte elitenes språklige påvirkning (diskurser) og indoktrinerende adferdsnormer, som innprentet folk å bli gode samfunnsborgere som godtok det bestående samfunnet og de herskende klassers opphøyde stilling – og unnlate å drive politikk. For ”de Samfundsklasser der eie Landet (…) bør ogsaa have den største Indflydelse paa Ledelsen af Landets anliggender”. I 1855 ble Marcus Thrane, som hadde skapt den første demokratiske bevegelsen i Norge med krav om politisk medbestemmelse, dømt til fire års straffearbeid.

Etter hvert som pressen i USA ble mer kommersialisert, og mer økonomisk avhengig av avisannonsene, kom den nærmere den velstående del av befolkningen og ga uttrykk for deres politiske synspunkter. Pressen ble følgelig sett på som en motstander av store deler av den øvrige befolkningen, som etablerte egne presseorganer.

Mediaverden ble etter hvert stadig mer sentralisert på linje med økonomien ellers og samlet i noen få store privateide konserner, slik at det selv i ganske store byer bare ble plass til en eller to aviser. De ble mer opptatt av å tjene penger enn å formidle ulike politiske synspunkter. Flere mente da også at den kommersialiserte pressen skadet demokratiet. Dette truet også avisenes lønnsomhet og eksistens, og noe måtte gjøres. For at leserne skulle kunne stole på det de leste, ble det etablert skoler for profesjonelle journalister, som skulle opptre nøytralt og upartiske, og de skulle opptre uavhengig av aviseiernes lønnsomhetskrav.

Men også den profesjonelle journalismen har innebygde skjevheter: Først, skjevheter forbundet med valget av hvilke historier som skal formidles og hvilke kilder som skal benyttes, eksempelvis når ”nyheter” uten motforestillinger blir en ren gjengivelse av offisielle uttalelser og dokumenter. For det andre er det vanskelig for de som befinner seg utenfor maktens sentrum å skape ”nyheter” og å få oppmerksomhet uten å måtte sette i gang ulike former for aksjoner. For å framtre som upartisk, innhenter journalisten ofte synspunkter på aksjonen fra myndigheter og betale ”eksperter” for å få aksjonistenes meningsytringer fortolket. For det tredje, langt fra å være politisk nøytral, smugles det inn verdier som ivaretar kommersielle og politiske mål for aviseiere og annonsører, og et forsvar av maktens status quo. Journalister kan også bli bedt om å ”grave her, ikke der”, eksempelvis rette oppmerksomheten mot feil og mangler hos vanskeligstilte (trygdemisbruk) og myndighetene (NAV) som skal bistå dem, mens media unnlater å omtale saker som kan sette de velstående og big-business i et uheldig lys, eller omtale deres ”problemer” med arveavgifter og formueskatt med en positiv vinkling.

Det er nesten umulig å forestille seg en prosess mot en bedre verden uten å forandre selve mediasystemet, og vi har ingen tid å miste, konkluderer Robert McChesney.

Vist 343 ganger. Følges av 1 person.
Annonse