Østlands-Postens arena for politikk og samfunnsdebatt i Larvik og Lardal – TILBAKE TIL ØPs NETTSIDE

Bygningsbevaring i gode og i onde dager

Er bygningsbevaring samfunnsøkonomisk forsvarlig? Kan et offentlig Larvik som ligger til hard og smertefull behandling under sparekniven unnlate å selge eller rive kostnadskrevende historiske eiendommer? Eller er det slik at næringsutvikling og bygningsvern kan dra nytte av hverandre. Kan aktiv bruk av materiell kulturarv føre til stedsutvikling og identitetsbygging?

Fra ressurs til byrde
Historiske monumentalbygg som Christensen villaen (tidligere Larvik kulturskole) (1877), Munken kino (1918) og Festiviteten (1792/1878) er i offentlig kommunalt eie. Disse bygningene har mistet sin opprinnelige funksjon og står enten tomme eller er i midlertidig bruk. 1700-talls bygningen Sophus Bugges barndomshjem i Kirkestredet 6 har vært i kommunalt eie siden slutten av 1800-tallet, men ble solgt til private investorer våren 2012. Pågående og kommende skoleomlegging i Larvik vil i løpet av få år skape mange tomme historiske skolebygg. Fellesnevneren for disse tidligere praktbyggene er at de alle har hatt sentrale roller i bybildet. Idet de mistet denne rollen stoppet også vedlikeholdet, noe som har resultert i et skremmende akselerert forfall. I dag blir bygninger som tidligere var sentrale ressurser i Larviksamfunnet betraktet som kommunebudsjettets økonomisk byrde og en estetisk skamplett i bybildet.

Offentlig ansvarsfraskrivelse?
Samtidig som vi ser de offentlige bygningene tømmes har kommunestyret møter i gymsalen på byens relativt nybygde brannstasjon i et næringsområde utenfor bykjernen og kommunens administrasjon leier kontorlokaler av en av byens ledende næringsmenn i Feyersgate. Det er til å undre seg over at Larvik sitter på en stor bygningsmasse primært fra 1800-tallet, samtidig som det leies lokaler for offentlige tjenester og forvaltning hos private aktører. Er det slik at det offentlige forsøker å glemme sitt eget tyngende ansvar som eiendomsforvaltere ved å gjemme seg forskremt under dyna, mens de venter på at deres egen historiske bygningsmasse skal falle ned av seg selv? Det sies at hus ikke burde stå ute alene om natten, og at hus trenger folk. I Larvik trenger den historiske bygningsmassen en helhetlig plan og en vilje til å huse sine egne offentlige tjenester og ansatte i dem. Å ta vare på gamle bygninger handler om en investering i identitet og tilhørighet . Det å føle tilhørighet til og være stolt av huset man selv eier, bor i eller jobber i betyr at man vil ta sitt forvaltningsansvar på alvor.

Bygningsvern = stedsutvikling og samfunnsøkonomisk vekst?
Et av de mest brukte argumentene for å unngå bygningbevaring er at det ikke er økonomisk forsvarlig å rehabilitere og vedlikeholde en eldre bygningsmasse. Det er riktig at det ikke er billig å få skakkjørte neglisjerte bygninger på fote igjen. Det er et økonomisk løft og det er teknisk utfordrende, men det er fullt gjennomførbart. Det har Larviks eget eiendomsforetak vist på en glimrende måte da de selv sto for rehabiliteringen av Festivitetens eksteriør for noen år siden. Deres egne ansatte håndverkere utførte da en høyt kvalifisert restaureringsjobb ved bruk av teknikker og materialer etter riktige antikvariske prinsipper. Eksteriøret fremstår vakkert tilbakeført. Interiøret er vi alle klar over at er et sorgens kapittel. Det er synd at disse håndverkernes nyervervede antikvariske kompetanse, nysgjerrighet og entusiasme ikke kan komme til videre nytte ved å fullføre denne jobben og andre rehabiliteringsprosjekter.
Det er viktig å legge inn disse bygningene i et større regnskap, der stedsutvikling og identitet er nøkkelordene. Det er svært kortsiktig å tenke at rehabilitering kun er en kostnad. Et vedlikeholdsbudsjett for ferdig rehabiliterte bygninger vil for eksempel være langt mer økonomisk gjennomførbart enn drift av mer moderne bygninger. Når man først har restaurert et historisk bygg ved hjelp av tradisjonelle materialer og håndverksteknikker, så har man faktisk en bygning som er enklere og billigere å vedlikeholde enn kompliserte nybygg med kompositte materialer og avanserte styringssystemer. Et restaurert 1800-talls vindu som består av kjerneved og er behandlet med en tradisjonell linoljemaling er ikke bare vakkert – det er holdbart og billig å vedlikeholde der et nytt innvendig varevindu kan ivareta kravene til energieffektivisering og innemiljø.
En rehabilitert bygning fremstår som attraktiv i bybildet. Dette stimulerer næringslivet og vil øke attraktiviteten i forhold til tilflytning og turister.
Nok et argument er at disse bygningene gir trivsel og dermed gir et bidrag til i et godt bymiljø. Vi blir simpelthen lykkeligere og mer fornøyde ved å kunne ferdes blant vakre bygninger. Dette må gi uttelling også i kroner og ører sett i et folkehelseperspektiv.
Det er historie- og retningsløst når vi nå bygger nytt uten på forhånd å vurdere og kalkulere inn videre bruk av våre allerede eksisterende kulturbygg. I tillegg til at det er miljømessig og økonomisk uforsvarlig, skaper vi oss et stort problem som handler om at vi er i ferd med å få en identitetsløs by der de fysiske sporene av det vi egentlig er stolte av og som vi setter pris på fjernes gradvis. Bygninger som Munken, Festiviteten og Langestrand skole er historiefortellerne våre fra fjern og nær fortid. De forteller om levde liv i et nærmiljø som vi selv kjenner og identifiserer oss med. De har rommene der vi selv lærte å lese, der vår bestemor gikk på danseskole og der tippoldefar fikk sitt første kyss.

I gode og i onde dager
Det er vårt felles ansvar at disse materielle historiefortellerne blir vedlikeholdt og bragt videre til neste generasjon. Vi må være trofaste mot kulturbyggene våre i gode og i onde dager.
Vår generasjon kan ikke tillate seg å ta kortsiktige økonomiske valg ved å selge til private eiendomsutviklere eller ved å la forfallet fremprovosere riving. Implisitt i begrepet kulturarv ligger at dette er et felles samfunnsansvar, representert ved folkevalgte og kommunens administrasjon; å være bindeledd for disse bygningene mellom forrige og neste generasjon. I Larvik snakkes det fortsatt om tapet av den revne Thierudgården, empirebygningen som lå sentralt på torvet frem til 1960-tallet. Mange klandrer datidens beslutningstakere for dette. Vi er nå i ferd med å gjøre det samme igjen og igjen, der de historiske bygningene langsomt pines til døde. Disse bygningene er i ferd med å lide samme skjebne som de nedre kvartalene av Nansetgata gjorde på 1990-tallet. Den gangen ble det som tidligere var solide 1800-talls tømmerbygninger i sveitserstil stående tomme, de ble utsatt for akselerert forfall, vannlekkasjer og brann. Alle var lykkelige da de ble revet. Mange har nok likevel gremmet seg i ettertid, da kvartalstore bygninger blottet for byggeskikk ble resultatet.
Bevaringsverdige bygninger et offentlig ansvar?
Bygningseksemplene nevnt innledningsvis er bevaringsverdige. Dette er ikke en formelt juridisk bindende vernekategori, og de kan derfor i prinsippet rives. Blir bygningene solgt ut av offentlig eie har man ikke lenger kontroll med denne prosessen. Det offentlige, som representerer hele Larviks befolkning, burde være best egnet til å ta seg av disse bygningene, restaurere og vedlikeholde dem. Det skulle ikke være nødvending for det offentlige Larvik å vurdere disse bygningene hver i sær i kroner og ører. Bygningene må vurderes utifra et overordnet hensyn der bygningenes varige verdi bør vektlegges sterkest.

Fra byrde til ressurs
Harald Solberg i Kongegata Eiendom A/S ønsker å rive Solhaug. Han jobber intenst for å finne argumenter mot den pågående fredningen av eiendommen slik at han igjen skal få mulighet til å rive sveitseranlegget som er av nasjonal verdi. Argumentasjonen for riving henter han i en tradisjonell markedsøkonomisk tankegang. Metoden for endelig å oppnå godkjenning er velkjent og allment akseptert; mangelfullt vedlikehold. Hva som skyldes den mangelfulle evnen og viljen til å vedlikeholde Storgt 26 (tidligere Greven Hotell) eller andre sentrale historiske bygninger i privat eie, er ikke kjent. Solbergs og andre private eiendomsbesitteres måte å tenke på er dog en sak. La dem likevel ikke få sjansen til å hente inspirasjon og argumentasjon i byens offentlige eiendommer! Det offentlige Larvik kan ikke tillate seg en slik kortsiktighet for sine egne eiendommer. Skal Larvik få bukt med dagens generelt nedslitte bybilde må det offentlige gå foran som et godt eksempel: Gjenbruk og rehabilitering av de offentlige historiske bygningene bør skje nå. Munken, Festiviteten og Torstrand skole er ingen byrde for Larvik. Dette er tvert imot unike steder som kan romme spennende og nyttige aktiviteter. Finn fremtidig bruk for de kommunale bevaringsverdige historiske bygningene. Dette er trolig en investering ikke bare i verdiregnskapet, men også i det økonomiske regnskapet. En vakker og historisk forankret bygningsmasse gir byen et attraktivt uttrykk utad og et identitetsskapende miljø for byens egne innbyggere. Invester i Larviks framtid!

Hilde Viker Berntsen, bygningskonservator

Vist 209 ganger. Følges av 6 personer.

Kommentarer

Dette er viktige komentarer som både kommune og private bør merke seg. Vi trenger vaktbikjer som påpeker når arven er truet og kommunen bør være den første til å reagere. Det er i de økonomisk tøffe tidene at vi viser hvilke verdier vi står for. La oss lære av det som er gjort og ikke gjøre samme tabbe igjen.

Takk til Hilde Viker Berntsen. Man minnes så mangt tilbake i tid og hva som var det “gamle” Larvik, og man kunne ha ønsket seg at det bybildet, stort sett, hadde sett sånn ut fremdeles med gater og bebyggelse sånn som det den gangen var etter krigen, for da begynte min hukommelse å registrere omgivelsene på netthinnen, født i februar 1940 som jeg vitterlig ble. At Thirudgården ble borte er naturligvis noe man må beklage i ettertid, men det er mange titalls andre trebygninger som man savner og som man følte var en del av en ukrenkelig identitet.

Det rødmalte og vakre sveitserhuset som lå ut mot Storgata rett ned for Misjonshuset ved Herregårdssletta gjorde et helt spesielt inntrykk, og dit og enda lenger opp til Herregårdsbakken gikk kinokøen til Munken.Når jeg var litt sent ute til en kinoforestilling ( og jeg var i tidlig alder en ivrig kinogjenger) så måtte jeg mang en gang stille meg i enden av køen på fortauet utenfor dette sveitserhuset som jeg på den måten ble veldig kjent og fortrolig med! Og det var ikke så galt:Om ikke køen til Munken var lenger enn dit så var det godt håp om likevel å komme inn i kinosalen – i alle fall til en ståplass! Og som jeg gjerne ville ha bodd i dette huset med den velstelte lille hagen – ideelt plassert som det var like ved “drømmenes teater”! Noen sjenerende trafikk å snakke om var det jo heller ikke i de dager.

Jeg kunne ha skrevet så mye mer om vakre gamle bygninger som jeg har tilsvarende mange minner knyttet opp imot. Jeg fikk ikke mitt første kyss i Munken; det var som 12-åring i Møllergata, og i et lite og koselig hus der hun bodde….men det huset ble også revet, men i mine (hete) drømmer står det der ennå!

For øvrig: Hvorfor leies ikke de store rommene i Munken ut? ( jeg tenker ikke på den fantastisk flotte salen). Så vidt meg bekjent står de helt tomme (!) og det gjelder jo også Festiviteten som det har kostet millioner å restaurere utvendig, men som står tom og uferdig innvendig, og hva med de store arealene i den gamle brannstasjonen, for ikke å snakke om vårt Rådhus ( som egentlig ikke er noe Rådhus…) i Rombergbakken, denne kolossen av en murbygning som jeg måtte styre mine skritt til fra øverst i Byskogen de siste fem år på den såkalte folkeskolen, som den het den gangen, fordi kommunegrensen ble forskjøvet noen meter lenger mot nord med det resultat at mitt oprinnelige første barndomshjem i Hedrum( der oppe i Åsveien) ble liggende innenfor Larvik kommunes grenser, men det er jo en annen historie som jeg eventuelt får komme tilbake til i mine memoarer! :-)

Om Hilde Viker Berntsen får gjennomslag for sine synspunkt på bevaring av byen, gjenstår å se. Hun fortjener ros for å ta opp saka. Liksom Odd Normann Hansen så har jeg fulgt utviklinga i Larvik fra 1950-tallet og fram til i dag. (Bodde ikke du nær Furuveien med fam. Hanson?) Noe er bevart og godt vedlikeholdt, men mye er gått tapt. Det er de samme bygningene som Odd N H skriver om som jeg også husker. Jeg har i tillegg undra meg på om byen hadde vært bedre tjent med å la det gamle bryggerikvartalet stå urørt. Prinsekvartalet og mye av Prinsegata ellers kan jeg bare se på som slumområder. Det skulle bare mangle at kommunen ikke tok vare på karakterbygga i byen; de som gjør at en kan kjenne seg igjen. For de som ønsker å få friska opp minnet om hvordan Larvik så ut “i nær fortid”, så minner jeg om nettstedet som nettopp har navnet Larvik i nær fortid Der er mye av interesse også for de som ikke husker de gamle bygningene som forsvant, og det er faktisk flesteparten av innbyggerne i kommunen.

Til Ulf: Som jeg nevnte så bodde vi i Åsveien, som den gang lå som en enklave inne i tett skog og med Horgs fordums enorme eplehage som tett nabo mot nord. Det var et naturskjønt område med få hus, og de står der heldigvis fremdeles, men der er jo bygget rundt omkring på hele området nå, også tett i tett inne i eplehagen, så området fremstår i dag på en helt annen måte; mye av idyllen er borte, om jeg så får si. I 1952 ( da jeg var 12 år) flyttet vi inn i et nybygget hus i Dr. Holms vei (37), som er paralellveien syd for Åsveien; så da vi flyttet bar vi bare våre møbler knapt 200 meter lenger ned, og der fikk vi både vannklosett og dusj ! Stikk den!!!

Hilde Viker Berntsen skriver:

I Larvik trenger den historiske bygningsmassen en helhetlig plan og en vilje til å huse sine egne offentlige tjenester og ansatte i dem. Å ta vare på gamle bygninger handler om en investering i identitet og tilhørighet. … Det er viktig å legge inn disse bygningene i et større regnskap, der stedsutvikling og identitet er nøkkelordene. Det er svært kortsiktig å tenke at rehabilitering kun er en kostnad. …. Det er historie- og retningsløst når vi nå bygger nytt uten på forhånd å vurdere og kalkulere inn videre bruk av våre allerede eksisterende kulturbygg.

Det var fantastisk å lese dette innlegget! Tenk at det finnes så kloke larvikensere … :-)

-

Både Porsgrunn og Skien benytter sine gamle fine rådhus fremdeles. Jeg mistenker at i Larvik ville slike bygg forlengst ha lidd Thirudgårdens skjebne, for holdningen har vel vært at slikt var gammeldags rask, og det nye var så mye kjekkere.


Porsgrunn Rådhus


Skien Rådhus

Odd N H bodde litt lengre unna Furuveien og Castbergsgate enn jeg huska. I 1950 gikk vel byggefelta i det som da var Byskogen omtrent til Mesterfjellveien. Bortafor var det fortsatt tett skog. Åsveien huska jeg ikke sjøl om jeg i mange år påsto at jeg kunne alle gatenavna i Larvik. Du bodde antakelig nærmere boligblokkene der fotograf Sørlle bodde, ikke langt fra Frankendalsveien.

Ulf: Jeg er litt i tvil om dette har så stor interesse for så mange, men siden du tilkjennegir en viss geografisk desorientering skal jeg prøve å klargjøre: Åsveien ( som den nå heter) løper nå ut i Frankendalsv. og er altså beliggende nord for krysset Frankendalsv./Dr. Holms vei. I de første årene etter krigen eksisterte det ingen bebyggelse sør for Åsveien.Bebyggelsen i Byskogen stoppet ved “Tyttebærn” eller “Tyttebærfjellet” , litt øst for Speiderhuset, der Håkonsgate stoppet mot Parkallèen som ennå ikke var bebygget på hver side. Og Parkallèen løp ned til Mesterfjellet der Usiktsveien endte, og der redaktør Øyvind Næss var den eneste som hadde hus.

Videre østover og nordover til Åsveien var det bare skog og enkelte åpne sletter. Heibergsgate gikk bare opp til Håkonsgate. For å komme til oss oppe i Åsveien måtte man benytte Diriksvei som stoppet mot Dr. Holms vei ( i krysset der Finn Bugge og hans familie bodde), og derfra gikk det nærmest en kjerrevei gjennom et skogsområde og over i det som senere har fått navnet Åsveien, og den går nå fra Heibergsgate som gradvis ble forlenget fra Håkonsgate og opp til Skogveien.

Ikke så godt å henge med her for dem som ikke er lokaltkjente i området…., men på den måten bodde vi da nær inntil nåværende Frankendalsveien og vi var omkranset av skog (og fjell) i en skjermet enklave der det bare var 6 hus, eiet av Henry Aas, kunstmaler Fjeldskår,tobakksarbeider Ingvald Aas (der vi leide 1. etasje), enkefrue Møller, Halvorsens og mine besteforeldre på morsiden som hadde eget hus og eiendom, samt altså Horg som tett nabo med en vakker privateid stor mursteinsvilla (bevaringsverdig var den!) med en enorm eplehage. Horg var i privat eie inntil kommunen kjøpte eiendommen sent på 50-tallet.

Jeg behøver ikke engang lukke øynene for å fremkalle minnet om hvor bevaringsverdig (!?) og idyllisk det var der oppe.“Grønn var min barndoms dal”…før den altså ble nedbygget som resten av Byskogen, men det muliggjorde også for mine foreldre å få eget hus rett nede i den forlengede Dr. Holms vei i 1952. Ikke så galt at det ikke var godt for noe! :-)

PS! Skrev feil i farten: skal være kunstmaler Åsgaard ( ikke Fjeldskår). Beklager.

PS nr. 2! Når jeg skriver så går det litt fort i svingene noen ganger, og jeg vil gjerne få korrigert en feil til. Jeg skrev i farten at det røde huset som lå ganske så nært inntil Misjonshuset på Storgt./Herregårdssletta, var et sveitserhus. Det var det ikke; det var et typisk JUGENDHUS i to etasjer med høy og spiss gavl over en ark i forkant mot Storgaten og denne gavlen var ganske sid og ga inntrykk av å presse hele huset ned mot bakken, noe som også er særpreget for Jugendstilen, i motsetning til Sveitserstilen som også har utbygde arker med verandaer, men som har flatere og høyere tak, også over arkene, og som min datters hus i Greveveien 49 (“Solstua”) ganske godt reflekterer. Hun har restaurert huset( med nennsom og sikker hånd) tilbake til det huset fremsto som da det ble reist i 1913 – en prosess som jeg fulgte nøye med på og deltok i (også med rå arbeidskraft!); så jeg burde ha visst bedre, men noen utdannet arkitekt er jeg jo ikke. :-)

Annonse